Drømmen om et sommerhus
Tekst av Øystein Ustvedt, kurator
Arkitekt Erling Viksjø var hekta på betong. Da han skapte sommerparadiset for seg selv og familien, fikk han frie tøyler til å eksperimentere med nye materialer og utradisjonelle teknikker.
På en fjellknaus ved Larviksfjorden sør i Norge, blant tilgrodde busker og trær, står sommerhuset omtrent slik det sto ferdig oppført i 1957. Her skapte Viksjø noe av grunnlaget for sin karakteristiske betongarkitektur og det som skulle bli et omfattende samarbeid med blant andre kunstnerne Pablo Picasso, Carl Nesjar og Odd Tandberg.
Et laboratorisk sommerhus
Huset er et lavt, hyttelignende reisverk i betong og tre, med skråtak og store vinduer. Fra veien kan det virke lukket og avmålt, men fra sjøsiden åpner huset seg for steinmassene, fjorden og havet.
Kombinasjonen av kunstnerisk frihet uten betingelser skapte et slags laboratorium hvor Viksjø eksperimenterte med betongens struktur og fasade. Særlig på terrassen foran stua, i kjøkkenet og arbeidsrommet, fremstår sommerhuset nesten som et kunstverk i seg selv. I hagen sto det tidligere en stor betongskulptur, som var et resultat av et samarbeid mellom Viksjø og billedkunstnerne Carl Nesjar og Pablo Picasso.
Men hvorfor ble selve betongen så avgjørende akkurat her? Og hvordan formet Viksjøs teknikk måten man tenkte om og arbeidet med betong?
Betongens mange muligheter
Sammen med ingeniøren Sverre Jystad hadde Viksjø allerede utviklet en ny type betong der småstein fra strender eller elveløp ble tilsatt støpmassen: naturbetong. Om man sandblåste overflaten etter at forskallingen var tatt bort, kunne småsteinene hentes fram i overflaten. Småsteinene skapte en taktil overflate samtidig som den sto i forbindelse med steinmaterialet i naturen omkring.
Metoden ga struktur og variasjon til den ensformige betongen, men det skapte også muligheter for å lage mønstre og bilder i selve arkitekturen. Viksjø hadde så smått prøvd seg med dette i Hybelhus for stortingsmenn (1950-54, revet i 1972), men det var ved fjorden i Larvik at han for alvor undersøkte potensialet som lå i det nye materialet og teknikken.
Å tegne i betong
Viksjø, Nesjar og Tandberg samarbeidet og prøvde seg fram. Langsmed murene og veggene i sommerhuset er det sandblåste abstrakte former og emblemer. I et kvadratisk veggparti ut mot terrassen, som fanget opp mye av solens gang over tomta, ble det laget et vakkert, flimrende mønster som gjorde at betongen forsterket lysvirkningen.
Et stort antall tegninger fra denne tiden viser at Viksjø var spesielt opptatt av å fylle ut og skape liv og røre i store, tunge og monotone flater. På den andre siden av terrassen lagde han en framstilling av en strandscene med en liggende kvinneskikkelse og barn i spill og lek, åpenbart inspirert av Picassos mange strandbilder. Den framstår som en tegning i betong. Men kanskje vokste motivet like mye fram av Viksjøfamiliens sommerlige aktiviteter på Rekkevikstranda nedenfor huset?
Noen år senere etablerte Viksjø en steinfabrikk ved denne stranda. Sammen med Odd Tandberg komponerte han store steiner i betongstøpen som ble kuttet opp i store plater. Det ble til fargerike, abstrakte billedfelt. De kalte nyvinningen for conglobetong.
Fra sommerhus til regjeringskvartal
Drømmen om et sommerhus kan føre til så mangt. Utforskningen av naturbetongen og utprøvingen av hvordan den kunne utnyttes til å lage bilder i selve bygningskroppen, tråkket stien for det som skulle bli Viksjøs fremste hovedverker.
I nyere tid er det nok trygt å si at Y-blokka var Viksjøs mest diskuterte og ikoniske byggverk. Den enestående betongblokka med de integrerte kunstverkene Fiskerne og Måken, skapt som et samarbeid mellom Nesjar og Picasso, ble revet i 2020. Her kan du lese mer om Y-blokka.
Blant Viksøs andre verk står Høyblokka i Regjeringskvartalet, Bakkehaugen kirke på Tåsen, Norsk Hydros kontorbygning ved Solli plass like monumentale nå som da.
Bevegelser i betong. Arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne vises på Nasjonalmuseet – Arkitektur frem til 5. september 2021.
