Museumsbygninger

Nasjonalgalleriet

Nasjonalgalleriets historie

Da Stortinget i 1836 vedtok å opprette et nasjonalt museum for billedkunst i hovedstaden, var det ut fra et ønske om å vise den unge nasjonens egen kunst sett i sammenheng med den eldre europeiske tradisjonen. Dette var starten på Nasjonalgalleriet, som etter hvert kom til å bygge opp en egen samling av kunst gjennom innkjøp og donasjoner. I løpet av institusjonens historie ble landets største samling av norsk og internasjonal billedkunst møysommelig bygget opp til det som ved innlemmelsen i Nasjonalmuseet for kunst utgjorde ca. 4500 malerier, 900 originalskulpturer, 950 gipsavstøpninger, 17.300 tegninger og 25.000 grafiske blad.

Museet var lenge en kunstsamling uten faste utstillingslokaler. Først i 1880-årene flyttet museet, som den gang het Statens kunstmuseum, inn i det som i dag er midtpartiet i Nasjonalgalleriets bygg. Ved senere tilbygg ble museet utvidet med en søndre fløy (1904-1907) og en nordre fløy (1918-1924) for å gi plass til samlingen, foredragssal og bibliotek.

Bygningen

ble tegnet i nyrenessansestil av H.E. Schirmer og hans sønn. I mellomtiden var både Skulpturmuseet og Kobberstikk- og håndtegningssamlingen innlemmet i Nasjonalgalleriet.

Norsk og internasjonal kunst på høyt nivå

Gjennom sin lange historie har museet spilt en sentral rolle i nasjonsbyggingen og i formidlingen av norsk kunsthistorie. Siden den beskjedne starten har hovedtyngden i samling og utstilling ligget på norsk kunst, men takket være museets venneforening og private donasjoner har museet også internasjonal kunst på høyt nivå - ikke minst av de franske impresjonistene. Den store attraksjonen er imidlertid de tidlige hovedverkene til Edvard Munch, som "Skrik" og "Madonna". Bygningen rommer i dag permanent utstilling og skiftende utstillinger - både av historisk kunst og samtidskunst. I bygningens studiesal kan publikum se grafikk og tegninger som ikke er utstilt. Her hjelper også fagpersonalet besøkende med informasjon om kunstverk i privat eie.