Er Nasjonalmuseet Charlie?

Audun Eckhoff
Direktør Nasjonalmuseet 

Det grusomme angrepet i Paris har i mange land utløst markeringer av den uinnskrenkede ytringsfrihetens betydning. Terrorhandlingen rammet en institusjon for dens bruk av tegninger. Hvilken holdning har kunstmuseene, som har som hovedoppgave å formidle den visuelle kunstarven? Er Nasjonalmuseet Charlie?

Som min kollega i det danske nasjonalmuseet SMK, direktør Mikkel Bogh, skriver i sin blogg, er spørsmålet både enkelt og komplisert.

Det franske ukemagasinet Charlie Hebdo har røtter tilbake til 1960-tallet og publiserer satire med brodd mot både kristent, jødisk og islamsk hold samt mot ulike politiske retninger, skjønt magasinet har sitt utspring på den politiske venstresiden. Det bygger sin identitet på den kompromissløse utlevering i tegningens karikaturformat, i god satirisk tradisjon.

Kunstmuseene ivaretar den visuelle kunstarven, herunder også mange fremragende eksempler på kunstnerisk satire. Her ligger det en forbindelse. Men utover dette, er det mange forskjeller mellom kunstmuseer og et satirisk magasin.

Nasjonalmuseet er, som andre tilsvarende museer, en hovedsakelig statlig finansiert institusjon som har et politisk definert samfunnsoppdrag. Museet skal formidle kunst av god kvalitet til et bredt og sammensatt publikum. I denne formidlingsvirksomheten ligger det som en naturlig forutsetning at museet utformer sitt tilbud ut fra mange hensyn, herunder hensynet til om innholdet i utstillinger og arrangementer kan virke støtende.

Men i tillegg til dette samfunnsoppdraget har museet som kunstfaglig institusjon en selvstendig oppgave som forvalter av nettopp den ytringsfrihetstradisjonen som går tilbake til opplysningstiden. Nasjonalmuseet er i dette perspektiv en kulturinstitusjon som i sin kunstfaglige utfoldelse på ett nivå må se bort fra enhver politisk føring, slik at forvaltningen av det frie visuelle uttrykk omfattes med troverdighet i ypperste forstand.

Både kunstformidling og politikk vil alltid praktiseres innenfor en komplisert kontekst. Men det terrorangrepet i Paris har vist, er at når muligheten til å praktisere ytringsfrihet, verbal eller visuell, trues på grusomste vis, må museene være med og stå opp for nødvendigheten av ytringsfrihet i uinnskrenket forstand.

Derfor er også Nasjonalmuseet Charlie.

Som et eksempel på satire fra Nasjonalmuseets samling har jeg valgt ut et litografi fra vår grafikk- og tegningsamling, av den kjente franske kunstneren Honoré Daumier (1808-1879). Verket er fra 1834 og heter Kom ikke her og forsøk dere!! (Ne vous y frottez pas!!). I 1832 hadde Daumier sonet en fengselsstraff for å ha publisert en "oppviglersk" karikatur av den nye franske kongen, Ludvig Filip. To år senere laget han dette bildet, som viser en stolt trykker som forsvarer pressefriheten som stadig trues av kongemakten. To kjente politikere prøver å hindre at også den nye "liberale" kongen vil innføre strengere sensur. Erfaringene med pressesensur under den reaksjonære kong Karl 10 var medvirkende til å utløse juli-revolusjonen i 1830. Personen som ligger på bakken forestiller den avsatte Karl 10. Han får støtte av den senere østerrikske keiseren Ferdinand I. En tredje konge flykter med pengesekker, antagelig i eksil. Meningen er klar: Pressesensur vil føre til revolusjon og avvikling av kongedømmet.

Audun Eckhoff. Foto: Marte Garmann

Audun Eckhoff. Foto: Marte Garmann