Kopi av NasjMusRadhusetMedB-16-92.jpg
Illustrasjon: MIR AS, Kleihues + Schuwerk, Statsbygg

Kronikk: All kunst er nå!

Kronikk av Karin Hindsbo, på trykk i Klassekampen 7. februar 2018.

Nasjonalmuseets planer for samlingsutstillingen i det nye museumsbygget på Vestbanen debatteres om dagen. Som direktør gleder jeg meg over at kunsten i det nye museet diskuteres allerede to år før vi åpner. Debatten har dreid seg om tre ting: valget av en kronologisk presentasjon, inndelingen av de kunstneriske sjangrene, og romløsningen i det nye museet. Nå blir slike diskusjoner fort for de innvidde, særlig så lenge før utstillingen faktisk er ferdig og åpen for alle, så la meg ta et skritt tilbake.

I 2020 åpner Nasjonalmuseet i et nybygg på 55.000 kvadratmeter, med 13.000 kvadratmeter utstillingsareal, i tillegg til formidlingsrom, butikk, restaurant og mye mer. Mer enn 10.000 kvadratmeter dedikeres den såkalte samlingsutstillingen, en presentasjon av Nasjonalmuseets store samling av kunst, kunsthåndverk, design og arkitektur.

En viktig forutsetning for utstillingen og det nye Nasjonalmuseet er at publikum skal være i sentrum. Vi ønsker å berøre de som besøker utstillingene, vi ønsker å vise kunstens historiske betydning i samfunnet – og for enkeltmennesker. Det betyr for eksempel at vi både skal tenke på et verks kunsthistoriske betydning, og på hvordan det vil oppleves av våre besøkende og hvilken historie som knytter seg til verket.

Derfor fungerer en kronologisk presentasjon som et utgangspunkt og en overordnet ramme for utstillingen. For oss betyr dette at kunsten presenteres i et tidsforløp som både speiler den historiske sammenhengen den er skapt i og de viktige samfunnsmessige omveltninger som den er eller har vært en del av. Verkene settes sammen etter temaer som avspeiler tendenser i tiden. Kronologien fungerer dermed som et bakteppe, mens utstillingen bygges opp tematisk. Samtidig skal utstillingen inneholde en rekke tidsmøter, for å vise strømninger på tvers av kunsthistorien eller epoker, eller for å skape kontraster og overraskelser.

Et annet grep som har vært diskutert, er inndelingen av kunstneriske sjangre i utstillingen. Vi velger i 1. etasje primært å vise kunsthåndverk og design fra antikken og frem til i dag. I 2. etasje skal det i hovedsak vises billedkunst fra renessansen frem til i dag, mens arkitektur vises løpende gjennom utstillingen der samlingens oppbygning oppfordrer til det. Slik finnes det altså flere kronologiske løp i utstillingen, ikke én enkel tidslinje som blander alle sjangre.

Inndelingen har flere årsaker: Det er Nasjonalmuseets samling som er utgangspunktet for denne utstillingen. Den presenteres med sin kompleksitet, sine mangler og sitt særpreg. Utstillingen har ikke som mål å gi et fullstendig og utfyllende bilde av kunsthistorien, men skal fortelle om Nasjonalmuseets samling og være vår kunsthistoriske fortelling. Slik vil den både bryte med og samsvare med kanon og gjengse oppfatninger om hva som er av kunsthistorisk betydning. Det er nettopp disse spørsmålene en slik samlingspresentasjon kan og skal reise, mener vi.

Nettopp derfor planlegges det en rekke brudd i sjangerinndelingen. Strukturen må forstås som et overordnet grep og ikke rigide kategoriseringer. Vi har en rik samling som spenner mellom glass, keramikk, mote, møbelkunst, plakater, populærkultur og noen av våre alle mest ikoniske malerier, for å nevne noe. Samlingens kompleksitet skal komme tydelig til syne.

For dette et er en samling alle som jobber i Nasjonalmuseet er svært stolte av, og som vi gleder oss til å presentere i storskala om noen år og slik gjøre bedre kjent for alle dere der ute. Nettopp det personlige forholdet Nasjonalmuseets mange dyktige og dedikerte ansatte har til samlingen er et viktig element i utstillingen. Her har ikke én enkelt person valgt ut alle verkene etter en gammel grunnbok over anerkjente highlights. Nei, alle med fagkompetanse i museet har med sine preferanser og betraktninger bidratt til å forme utstillingens ulike tema. Bak hvert verk som skal stilles ut, ligger det en personlig tilnærming i tillegg til en kunsthistorisk vurdering. Dette tror jeg er viktig om vi skal lykkes med å berøre vårt publikum.

Det leder over til det tredje punktet som har vært diskutert: det nye museets rom. Rommene er avgjørende for måten vi kan presentere kunsten på. Det er noe ganske annet å lage en utstilling enn for eksempel å skrive en bok. Når man lager en utstilling, må man alltid tenke i flere dimensjoner. Rommet er med på å skape opplevelsen av verket.

Samlingsutstillingen skal vises i 91 rom i ulike størrelser, det er store rom på 700 og 200 kvadratmeter, mens utstillingens mindre rom er på 40 kvadratmeter. I tillegg har vi flere rom for skiftende utstillinger, den store utstillingshallen på toppen av det nye museet er på 2400 kvadratmeter. Enkelte debattanter har beskrevet utstillingsrommene som «små». Med forbehold for bruken av betegnelsen «små rom» om rom på 40 kvadratmeter med 4,5 meter under taket, mener jeg denne spennvidden mellom større og mindre rom er en styrke i det nye museet. Det er disse rommene samlingsutstillingen er modellert etter.

Det skal veksles mellom ulike stemninger i disse rommene, stemninger som tilpasses verkene og historien rundt dem. Noen rom inviterer til en intim atmosfære, nærhet til verket eller personlige historier. I andre rom kan store installasjoner eller sammenstillinger få plass. Hvert rom vil være unikt, men også bindes sammen med helheten. Publikum skal overraskes, lett finne det de leter etter, få pauser og avbrekk, og det skal være digitale formidlingsgrep. Dette er ikke nødvendigvis en utstilling man skal sluke i ett jafs, men en opplevelse man skal kunne komme tilbake til og utforske gang på gang.

En slik gigantisk samlingspresentasjon har aldri vært laget i Norge før, og vi møter oppgaven med en viss ærefrykt. Derfor er debatten om utstillingen svært velkommen. Helt frem til vi åpner det nye Nasjonalmuseet i 2020 vil vi jobbe med problemstillinger og justeringer, og også etter åpning vil utstillingen leve og utvikles. Men ett premiss ligger hele veien til grunn: Kunsten har en betydning for livet vi lever i dag – og i morgen. Eller som vi sier til hverandre i Nasjonalmuseet: All kunst er nå! Dette skal samlingsutstillingen vise.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 7. februar 2018 © Klassekampen