Per Kleiva Amerikanske sommerfuglar.jpg
Per Kleiva, «Amerikanske sommerfuglar», 1971. Foto: Nasjonalmuseet / Therese Husby © Kleiva, Per/BONO

Per Kleiva 1933–2017

Visuelle lydspor fra vår tid

Per Kleiva maktet gjennom hele sitt kunstnerskap å utrykke seg i forskjellige formater og materialer som på en balansert måte artikulerte politiske, miljømessige og mellommenneskelige forhold. Sporene etter den engasjerte maleren, skulptøren og grafikeren er mange.

Kleiva har representert Norge ved viktige internasjonale utstillinger, men vil samtidig huskes som forkjemper for kunstneres rettigheter her hjemme og som inspirator for en ny generasjon samtidskunstnere. Avtrykkene etter Per Kleiva vil bli stående i kunsten han skapte og som visuelle lydspor fra vår tid.

Se Per Kleivas verk i Nasjonalmuseets digitale samling

Ved sin debututstilling i 1964 uttalte Per Kleiva at ved å jobbe med improvisert jazz som akkompagnement, fikk bildene hans en trang til å tre frem og være litt uhøflige, akkurat som tonene. Hans møte med jazzen og den amerikanske popkunsten dette året, ble viktig for hans videre kunstnerskap. Kleiva tok i bruk uvante materialkombinasjoner i bilder og objektskulpturer. Dette ga dem et urovekkende, men også vakkert utrykk.

Det var likevel med silketrykkteknikken Kleiva fikk sitt gjennombrudd. Som medlem av den venstreorienterte kunstnergruppen GRAS skapte han i 1971 de grafiske hovedverkene Amerikanske sommerfuglar og Tre blad fra imperialismens dagbok. Ikoner fra denne periodens motstandsestetikk, som samtidig ga rom for flere tolkninger enn den pågående måten Vietnamkrigen ofte ble behandlet på av andre kunstnere.

bladfrimperialismensdagbok3.png

Per Kleiva, «Blad frå Imperialismes dagbok III», 1971. Foto: Nasjonalmuseet / Jeanette Veiby © Kleiva, Per/BONO

Selv om mange av tidsbildene hans fra 1970-tallet har fått ny aktualitet, var Per Kleiva etterhvert lei av å bli så tett forbundet med denne perioden. Han evnet å fornye seg. Dette var merkbart da Kleiva selv kuraterte store deler av sin retrospektive utstilling i 2010. Ved å sammenstille forskjellige typer av verk fra flere tiår skapte han et miljø fylt av den samme motsetningsfylte virkeligheten som kjennetegner mye av hans kunst.

I dette spenningsfeltet mellom motstand og håp hang hans aller siste maleri Miles (Davis) side om side med hovedverket Softly as in a Morning Sunrise. Slik sluttes ringen der det på mange måter startet, med den improviserte jazzen.

Skrevet av Thomas Flor