Samlinger og forskning

Konservering

Konservering av tekstil

Nasjonalmuseet har en omfattende samling tekstiler som tidsmessig spenner fra tidlig middelalder og fram til i dag. Samlingen består i hovedsak av norsk og europeisk motedrakt og tekstil, billedvevnader, innredningstekstiler og moderne kunsthåndverk. Et tekstil i en museumssamling er en historisk kilde. Det skal behandles deretter slik at det varer lengst mulig og samtidig kan gi oss korrekte historiske opplysninger.

Tekstil som materiale

Det er stor variasjon i materiale og teknikk brukt i en så sammensatt tekstilsamling. Fremdeles er det naturfibre som ull, silke, bomull og lin som er hovedgruppen, men kunstfibre som viskose, acetat, polyamid, polyester og akryl er en voksende gruppe. I fremtiden må vi være forberedt på de nye «intelligente» materialene. Teknikkene som er brukt opp gjennom tidene er mange og varierte. Den største gruppen er allikevel de vevde tekstilene enten i form av vevde tepper, gardiner, stoltrekk eller stoffer brukt til produksjon av klær. Blant en rekke andre teknikker som også finnes godt representert kan nevnes strikking, knipling, hekling og broderi. Tekstil finnes ofte i kombinasjon med andre materialer, for eksempel i form av et trukket møbel, som dekor på et klesplagg, eller som et bemalt tekstil. Dette betyr at vi kan finne alt fra skinn, lær, tre, glass, stener, metall, papir og plast etc. Dette åpner for stor grad av tverrfaglig samarbeid med våre kolleger innenfor de andre materialgruppene.

Bevaring

Tekstilfibre eldres og brytes ned. Vår oppgave er å redusere ytre faktorer som virker nedbrytende på materialet. Kontroll av lys, temperatur, fuktighet og luftkvalitet er grunnleggende. Lys er kanskje den enkeltfaktoren som gjør mest skade. Over tid viser dette seg som bleking av farger og gulning av ufargede stoffer. Samtidig skjer det også en nedbrytning av selve fiberen som svekker materialet. Dagslys er farligst fordi det har altfor høye skadelige verdier og kan vanskelig kontrolleres. Kunstig belysning er enklere å kontrollere gjennom å velge lyskilder uten varme- og ultrafiolett stråling, samtidig som lysstyrken kan reguleres og holdes konstant. Andre faktorer det er viktig å kontrollere er temperatur og luftfuktighet. Disse bør holdes så stabile som mulig. For høye verdier kan føre til muggdannelse og fremvekst av mikroorganismer. For lave verdier kan gi en uttørring av fiberen som dermed blir sprø og taper elastisitet. Dårlig luftkvalitet på grunn av forurensning gir støv og smuss. Dette kan avsette seg på gjenstandens overflate. Sammen med fuktighet vil gassene i forurenset luft kunne gi en forsuring av selve materialet. Filtrering av luften er av den grunn viktig. Alt som her er nevnt er med på å nedsette gjenstandenes allmenntilstand. Bevaring starter derfor med en grunnleggende kunnskap om materialets kjemiske og fysiske egenskaper. Dette gjør oss i stand til å skape gode og sikre oppbevaring- og utstillingsforhold samt å velge riktige materialer.

Behandling

En del gjenstander kan imidlertid trenge behandling av mer omfattende karakter. Dette betyr aktive tiltak som griper direkte inn i gjenstanden. Før arbeidet starter blir gjenstandens historie, materiale og fysiske beskaffenhet grundig undersøkt og dokumentert/fotografert. Det foretas fargestoffanalyse, fiberanalyse og vevtekniske undersøkelser. Hvilken behandling som velges bestemmes av skadens omfang, materialets beskaffenhet og hvorvidt gjenstanden skal stilles ut eller magasineres. All behandling skal i størst mulig grad være reversibel og alt originalt materiale bør i størst mulig grad beholdes i uforandret tilstand. De vanligste formene for behandling er å rengjøre og å konsolidere tekstilet. Metodene som velges bestemmes
ut fra hva tekstilet kan tåle. Behandlingen munner ut i en sluttrapport som skal inneholde alle opplysninger som har kommet fram underveis i prosessen. Alle inngrep og endringer dokumenteres skriftlig sammen med foto tatt før, under og etter konservering. I noen tilfeller er det nødvendig med supplerende tegninger. Spesielt viktig er det å dokumentere endringer. Vi må vite hva som er originalt materiale og hva som er nye tilføyelser for at gjenstanden skal bevare sin verdi som historisk kilde.