Samlinger og forskning

Konservering

Malerikonservering

Malerikonservatorene ved Nasjonalmuseet har ansvar for Nasjonalgalleriets omkring 4500 arbeider og rundt 2000 fra Museet for samtidskunst. Her finnes det verk fra 1400-tallet og frem til i dag. De to samlingene består i hovedsak av norske malerier på lerret, men inneholder også viktige verk fra de forskjellige europeiske epoker, ikoner og portrettminiatyrer, samt et voksende antall moderne og samtidige arbeider.

Maleteknikk

Materialer og teknikk anvendt i disse arbeidene varierer voldsomt. I samlingene finner vi verk der kunstneren har brukt bindemidler som olje, akryl, eggtempera, limblandinger, PVA-dispersjoner, voks, naturlige og syntetiske harpikser, husmaling, men også matvarer som gele. Underlaget for maleriene spenner fra grunderte lerreter og trepanel til fiberplater, metall og plastikk.

Ivaretaking og konservering

Skal man ta vare på en så mangfoldig samling, er det mange aspekter som må vurderes, men siktemålet vil alltid være å velge konserveringmetoder og -materialer som sikrer best mulig bevaring over lengst mulig tid.
Ale materialer, både i eldre og moderne kunst, eldes. Slik aldring og nedbrytning vil gjerne vise seg ved at maleriet endrer utseende, ofte over mange år, som når et pigment blekes eller en ferniss gulner.
Eksempel på fjerning av en misfarget ferniss. Den gulnede naturlige fernissen
endrer betrakterens oppfatning av himmelens blå og hvite toner.

Analyser

En hver konserveringsprosess begynner med dokumentasjon av verkets tilstand. Deretter følger en grundig undersøkelse av hvilke materialer og teknikk som er blitt brukt. I dag finnes det et stort og økende repertoar av analysemetoder og -instrumenter, hvilket gir oss en stadig bedre forståelse av malerienes oppbygning og sammensetning. Vanligvis betyr dette gransking av overflaten gjennom et stereomikroskop og bruk av lys med forskjellige bølgelengder, slik som ultrafiolett og infrarød stråling, samt røntgen. Videre kan man ta små prøver av malingen og studere lagdeling, pigmenter, bindemidler og bunnmateriale under stor forstørrelse i et mikroskop, gjerne i form av tverrsnitt. Med mer avanserte instrumenter er det i dag mulig å identifisere de enkelte grunnstoffer og organiske forbindelser i prøvematerialet. Kunstnerintervjuer er en viktig kilde til informasjon om samtidskunst.

http://www.incca.org/

Behandling

Så snart man har tilstrekkelig informasjon, kan malerikonservatoren vurdere om behandling er nødvendig, og i så fall hvilken. Det gjelder først og fremst tiltak som styrking av bunnmaterialet, fjerning av smuss og gulnet ferniss, feste løs maling, osv., alt på måter og med midler som er spesielt tilpasset det aktuelle kunstverk. Kunnskap om maleriets komplekse struktur vil også gi konservatoren mulighet til å avgjøre under hvilke forhold maleriet bør oppbevares og stilles ut.

Håndtering og pakking

Nasjonalmuseet har en utlånsvirksomhet som krever istandsetting av flere hundre malerier hvert år for lån til utstillinger i Norge og utlandet. Pakkemetoder som sikrer arbeidene mot støt, vibrasjoner og plutselige forandringer i temperatur og fuktighet er helt avgjørende. På forhånd må konservator ha vurdert hvert maleri om det er i stand til å tåle reisen langs veien, gjennom luften eller til sjøs.

 

Konservering av Manet

Edouard Manets (1832–1883) bilde Fra Verdensutstillingen i Paris i 1867 undergikk omfattende konservering i 2010–2011. Deler av undersøkelsene og konserveringen ble filmet, og filmene, konserveringsrapporten og utvalgte høydepunkter fra den er presentert i en nettutstilling.

Gå til nettutstillingen

Verk fra samlingen

Kjartan Slettemark
Högspenning
1965. Blandet teknikk
© Kjartan Slettemark / BONO 2010
Foto: Nasjonalmuseet