Konservering

En av museets viktigste oppgaver er å sørge for at kunstverkene i samlingen holdes i så god stand som mulig.

Hva er konservering?

Våre konservatorer behandler, dokumenterer og forsker på museets samlinger av maleri, papir, tekstiler, kunsthåndverk og design, installasjoner og elektroniske medier.

Museets konserveringsseksjon har hovedansvaret for bevaringen av alle gjenstandene i museets samlinger. Dette innebærer blant annet å passe på at forholdene i utstillinger, i magasiner eller under transport bidrar til å gi kunstverkene lengst mulig levetid.

Når konservatorene må arbeide med muggangrepet materiale, er arbeidsantrekket heldekkende drakter, hansker og masker.
Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

Skulptur og installasjon

Nasjonalmuseets samlinger av skulpturer og installasjoner rommer alt fra «klassisk» skulptur i stein og bronse til moderne skulpturer og installasjoner.

Mange av Nasjonalmuseets nyere skulpturer og installasjoner benytter utradisjonelle materialer og metoder. Enkelte har også elementer av kinetikk (bevegelse).

Konservering av skulptur og installasjoner på 1-2-3-4

  • 1. Vurdere tilstand

    Skjer det en nedbrytingsprosess i gjenstanden? Har det skjedd en ny skade? Vi dokumenterer tilstanden med tekst og bilder og utbedrer eventuelle skader, slik at skulpturen stabiliseres. I noen tilfeller må det foretas analyser for å identifisere materialer eller teknikker slik at vi kan velge den best egnede konserveringsmetoden.

  • 2. Lage retningslinjer

    Vi lager retningslinjer for hvordan gjenstandene skal håndteres, stilles ut, magasineres og pakkes, slik at levetiden kan bli så lang som mulig.

  • 3. Riktig behandling

    Mange skulpturer og installasjoner inneholder industriproduserte gjenstander, maskiner eller annen teknikk som er ombygd. Det er derfor viktig å benytte andre fagpersoner der konservatorens kvalifikasjoner stopper; for eksempel når man må reparere neonlys, kompressorer eller fryseelementer.

  • 4. Dokumentasjon

    I tillegg til å bekjempe de tre hovedtruslene for gjenstandens levetid, nemlig kjemisk, mekanisk og biologisk påvirkning, må konservatoren som arbeider med skulptur og installasjoner arbeide aktivt med dokumentasjon.

Særlig når det arbeides med installasjoner, er selve omgivelsene og forholdet mellom de enkelte delene minst like viktig som enkeltdelene i seg selv. Samtaler med kunstnerne gir viktig informasjon om hvordan skulpturen eller installasjonen bør vises, i tillegg til at vi får nyttige opplysninger om de materialer og teknikker kunstneren har brukt.

Kunsthåndverk og design

Nasjonalmuseets samlinger av kunsthåndverk og design spenner over en periode fra antikken frem til i dag.

Feltene kunsthåndverk og design rommer et utall disipliner, og et enda større mangfold i materialer. I Nasjonalmuseets samling finner vi smykkekunst og arbeider i edle og uedle metaller, utskjæringer i tre og elfenben, glassarbeider og keramikk, møbler, speil og annet inventar, og industridesign i alle tenkelige materialer og utforminger – for å nevne noe.

De fleste disiplinene bygger på tradisjonelle håndverk, men i den nyere delen av samlingen tøyes grensene med hensyn til materialer og teknikker så vel som utforming - det er ikke like klare skillelinjer mellom disiplinene.

Gjenstandskonservatorene Maren Midtdal og Christina Iversen arbeider med smykker laget av menneskehår.
Foto: Frode Larsen / Nasjonalmuseet

Konservatorer som arbeider med kunsthåndverk og design er genuint opptatt av materialer:

  • Hvordan er materialet satt sammen rent kjemisk?
  • Hvordan produseres materialet?
  • Hvordan kan det bearbeides? 

For å kunne foreta kvalifiserte avgjørelser i forbindelse med det vi kaller forebyggende og aktiv konservering, bør konservatoren ha god innsikt i denne typen «materialteknologi».

Foto: Frode Larsen / Nasjonalmuseet

For å avgjøre hvordan en gjenstand best mulig kan bevares må konservatoren analysere gjenstanden for å kunne identifisere materialer og teknikker.

Til tross for den enorme variasjonen i materialer og former, har bevaringen av gjenstandene visse fellestrekk: forebyggende konservering og aktiv eller inngripende konservering. Forebyggende konservering handler om å fjerne eller minimere alle faktorer som kan føre til skade på gjenstandene. Ved aktiv konservering arbeider konservatoren direkte på gjenstanden, som regel for å «stabilisere» den. 

 

Typer skade: Kunsthåndverk og design

Kjemisk skade

Når sølv anløper er dette et resultat av en kjemisk påvirkning der svovel i lufta reagerer med sølvlegeringen. Konservatoren vil da forsøke å redusere kontakten med svovel ved å oppbevare sølvgjenstanden sammen med et stoff som binder seg raskere til svovel enn selve sølvlegeringen, eller å pakke inn gjenstanden slik at utskiftningen av oksygen blir minimal. Det å pusse gjenstanden fjerner kun den blåsvarte overflaten, men gir samtidig svovelet en «frisk» overflate å binde seg til.

Mekanisk skade

En vase som faller i gulvet og knuser er et eksempel på en mekanisk skade. For å forsøke å hindre at slike skader oppstår må konservatoren planlegge og legge til rette for at håndtering og transport foregår så skånsomt som mulig.

Biologisk skade

Med biologiske skader tenker vi først og fremst på muggsopp og insekter. Vannskader eller høy luftfuktighet over en periode, er med på å katalysere eller fremskynde slike skader. Konservatorens oppgaver er å påse at luftfuktigheten omkring gjenstanden ikke blir for høy. 

Malerikonservering

Malerikonservatorene ved Nasjonalmuseet har ansvar for ca. 6500 malerier. Her finnes det verk fra 1400-tallet og frem til i dag.

Samlingen består i hovedsak av norske malerier på lerret, men inneholder også viktige verk fra de forskjellige europeiske epoker, ikoner og portrettminiatyrer, samt et stadig voksende antall moderne og samtidige arbeider.

Materialer og teknikk anvendt i disse arbeidene varierer voldsomt.

I samlingene finner vi verk der kunstneren har brukt bindemidler som olje, akryl, eggtempera, limblandinger, PVA-dispersjoner, voks, naturlige og syntetiske harpikser, husmaling, men også matvarer som gelé.

Underlaget for maleriene spenner fra grunderte lerreter og trepanel til fiberplater, metall og plast.

Her er det nasjonale ikonet  «Brudeferd i Hardanger» under konservering. 
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Alle materialer, både i eldre og moderne kunst, eldes. Slik aldring og nedbrytning vil gjerne vise seg ved at maleriet endrer utseende, ofte over mange år, som når et pigment blekes eller en ferniss gulner. 

Skal man ta vare på en så mangfoldig samling, er det mange aspekter som må vurderes, men siktemålet vil alltid være å velge konserveringmetoder og -materialer som sikrer best mulig bevaring over lengst mulig tid.

Enhver konserveringsprosess begynner med dokumentasjon av verkets tilstand. Deretter følger en grundig undersøkelse av materialer og teknikk.

Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik 

Vanligvis går undersøkelsen ut på gransking av overflaten gjennom et stereomikroskop og bruk av lys med forskjellige bølgelengder, slik som ultrafiolett og infrarød stråling, samt røntgen. Videre kan man ta små prøver av malingen og studere lagdeling, pigmenter, bindemidler og bunnmateriale under stor forstørrelse i et mikroskop, gjerne i form av tverrsnitt.

Med mer avanserte instrumenter er det i dag mulig å identifisere de enkelte grunnstoffene og organiske forbindelsene i prøvematerialet. Kunstnerintervjuer er også en viktig kilde til informasjon om samtidskunst. 

Så snart man har tilstrekkelig informasjon, kan malerikonservatoren vurdere om behandling er nødvendig. Konserveringstiltak kan for eksempel være styrking av bunnmaterialet, fjerning av smuss og gulnet ferniss eller festing av løs maling.

Papirkonservering

Nasjonalmuseet har en stor samling av papirbasert materiale, som blant annet består av ca. 50 000 tegninger og grafiske blad.

Nasjonalmuseet har også mer enn 300 000 arkitekttegninger, samt en stor samling fotografier. Samlingen spenner fra slutten av 1400-tallet til i dag. 

Papir er et spennende materiale, og mange tenker ikke over hvor mange typer kunst som faktisk er laget på papir: blyantskisser og akvareller, pasteller og gouache, grafikk, kull og kritt, pennetegninger samt mange typer fotografi – og dette er bare en liten del av alle teknikkene og materialene man kan treffe på.

Papirets filtaktige struktur gjør at det kan være et svært sterkt materiale, samtidig som det er fleksibelt og absorberende.

Foto: Nasjonalmuseet / Anne Hansteen Jarr

Papirets struktur i samspill med for eksempel pastell, akvarell, blyant eller tusj gjør konservering av kunst på papir til en spennende jobb. Når man utfører en behandling, må man ta hensyn til både papirets tilstand og den teknikken kunstverket er utført med. Både papirets og tegnemedienes kvalitet har naturligvis stor betydning for papirets og kunstverkets holdbarhet. 

Vanlige skader på papir

En stor del av skadene som en papirkonservator må ta seg av er forårsaket av velmente, men uegnede reparasjoner. Vanlig selvklebende tape kan for eksempel være svært skadelig over tid, og man bør alltid kontakte en konservator i stedet for selv å sette i gang med reparasjoner som kan gjøre vondt verre.

Enkelt sagt er det tre hovedkategorier av skader på papir: mekaniske, kjemiske og biologiske.

  • Mekaniske skader som for eksempel rifter, hull, bretter eller bukling skyldes oftest feil håndtering, feil montering eller dårlige oppbevaringsforhold.
    Lys er en viktig årsak til kjemiske skader.
  • Lys, både synlig og usynlig, kan forandre papiret slik at det blir sprøtt og gult. Fargestoffer som ikke er lysekte kan falme og til og med forsvinne helt. Luften som omgir oss kan inneholde gasser som binder seg til materialet og etter hvert fører til nedbrytning, foruten at gjenstandene selv kan inneholde kjemiske stoffer som fører til nedbrytning.
  • Siden papir er et organisk materiale, kan det ved dårlige oppbevaringsforhold bli offer for biologiske skader i form av mugg eller insekter som sølvkre, borebille eller boklus.
Et kunstverk på papir løsnes fra monteringen for å kunne behandles videre.
Foto: Nasjonalmuseet / Anne Hansteen Jarr

Konservering av tekstil

Nasjonalmuseet har en omfattende samling tekstiler som tidsmessig spenner fra tidlig middelalder og fram til i dag.

Samlingen består i hovedsak av norske og europeiske motedrakter og tekstiler, billedvever, innredningstekstiler og moderne kunsthåndverk. 

Et tekstil i en museumssamling er en historisk kilde. Det skal behandles deretter slik at det varer lengst mulig og samtidig kan gi oss korrekte historiske opplysninger.

Tekstil som materiale

Det er stor variasjon i materialer og teknikker i en sammensatt tekstilsamling som den Nasjonalmuseet har. Naturfibre som ull, silke, bomull og lin utgjør hovedgruppen av materialer, men kunstfibre som viskose, acetat, polyamid, polyester og akryl er en voksende gruppe. I fremtiden må vi være forberedt på disse nyere «intelligente» materialene.

Teknikkene som er brukt opp gjennom tidene er mange og varierte. Den største gruppen er de vevde tekstilene; i form av tepper, gardiner, møbeltrekk eller stoffer brukt til klær. Blant andre teknikker som også finnes godt representert kan nevnes strikking, knipling, hekling og broderi. Tekstil finnes ofte i kombinasjon med andre materialer, for eksempel skinn, lær, tre, glass, stener, metall, papir og plast. Dette åpner for stor grad av tverrfaglig samarbeid med våre kolleger innenfor de andre materialgruppene.

Baldisholteppet, 1040–1190.
Foto: Nasjonalmuseet

Tekstilfibre eldes og brytes ned. Konservatorenes oppgave er å redusere ytre faktorer som virker nedbrytende på materialet. Kontroll av lys, temperatur, fuktighet og luftkvalitet er grunnleggende. 

Lys er kanskje den enkeltfaktoren som kan gjøre mest skade. Over tid viser dette seg som bleking av farger og gulning av ufargede stoffer. Samtidig skjer det også en nedbrytning av selve fiberet, og materialet svekkes. Andre faktorer det er viktig å kontrollere er temperatur og luftfuktighet. Disse bør holdes så stabile som mulig.

For høye verdier kan føre til muggdannelse og fremvekst av mikroorganismer. For lave verdier kan gi en uttørring av fiberen som dermed blir sprø og taper elastisitet. Dårlig luftkvalitet på grunn av forurensning gir støv og smuss. Bevaring starter derfor med en grunnleggende kunnskap om materialets kjemiske og fysiske egenskaper. Dette gjør oss i stand til å skape gode og sikre oppbevaring- og utstillingsforhold, samt å velge riktige materialer.

Behandling av tekstilgjenstander

En del gjenstander kan ha behov for mer omfattende konservering.

  • Før arbeidet starter blir gjenstandens historie, materiale og fysiske tilstand grundig undersøkt og dokumentert/fotografert.
  • Hvilken behandling som velges bestemmes av skadens omfang, materialets tilstand og hvorvidt gjenstanden skal stilles ut eller magasineres.
  • Alle inngrep og endringer dokumenteres skriftlig sammen med foto tatt før, under og etter konservering. I noen tilfeller er det nødvendig med supplerende tegninger.
  • Spesielt viktig er det å dokumentere endringer. Vi må vite hva som er originalt materiale og hva som er nye tilføyelser for at gjenstanden skal bevare sin verdi som historisk kilde.