Judit og tjenestekvinnen med Holofernes' hode
-
Kunstnere:
- Orazio Gentileschi (Kunstner - usikker)
- Artemisia Gentileschi (Medarbeider/assistent - usikker)
- Datering: ca. 1608–1612
- Betegnelse: Maleri
Om verket
En voldelig handling er begått, men denne fremstillingen av den bibelske historien om Judit og tjenestekvinnen som halshugger Holofernes viser også følsomhet og ro.
Maleriet skildrer en historie fra Det gamle testamente, Judits bok. Historien var omstridt blant protestantene, og ble utelatt fra deres versjon av Bibelen.
Sentralt i verket er en stråkurv med Holofernes' avkappede hode. Det forvridde ansiktet hans er vendt mot tilskueren. Det var Judit som skar hodet av Holofernes. Hun var en vakker, jødisk enke som brukte sin skjønnhet og kaldblodighet til å redde sitt folk fra undergangen. Sammen med tjenestekvinnen sin, Abra, til høyre i maleriet, dro Judit til Holofernes' leir. Holofernes var en assyrisk general som beleiret den jødiske byen Betulia med troppene sine. Judit ble invitert inn i generalens telt, hvor hun skjenket ham full og skar hodet av ham mens han sov. Med hodet som trofé og bevis på en vellykket slagplan, snek hun og tjenestekvinnen seg ut av fiendens leir. Neste morgen ble hodet vist fram på bymuren slik at alle kunne se.
Etter at gjerningen var begått
Kort tid før år 1600 endret Caravaggio den tradisjonelle skildringen av dette motivet ved å vise selve gjerningen i all sin grusomhet. Gentileschi valgte en mindre voldelig, men mer psykologisk ladet variant: øyeblikket like etter at drapet var begått og Judit hadde gitt hodet til tjenestekvinnen. Blodet drypper gjennom kurven og på det hvite tøystykket som skulle brukes til å skjule hodet. Judit holder fortsatt drapsvåpenet – Holofernes' eget sverd – i sin høyre hånd. Maleren bruker de varme tonene i Judits overdådige kjole og smykker for å understreke skjønnheten hennes, i sterk kontrast til hærførerens askegrå ansikt.
Judit og Abra ser på noe utenfor lerretet som tilskueren ikke kan se. Kanskje ser de på Holofernes’ kropp, men basert på det årvåkne kroppsspråket virker det mer sannsynlig at de lytter etter tegn på om vaktene utenfor har mistanke om hva som nettopp har skjedd. Tjenestekvinnen bærer kurven på hoften, ute av syne for eventuelle soldater som måtte komme for å undersøke. Judit hviler hånden sin på Abras skulder. Dette er en følsom gest som forbinder de to kvinnene, som i en sammensvergelse har begått denne modige handlingen, men den er også et uttrykk for rolig fatning. Ved å fremstille dem i skarp avtegning mot de mørke smaragdgrønne gardinene i Holofernes’ overdådige telt, dras oppmerksomheten mot de to kvinnene, der de venter i spenning. Abra er påfallende ung i dette maleriet; mange andre malere har fremstilt tjenestekvinnen som en rynkete gammel kvinne.
Samarbeid mellom far og datter?
Komposisjonen ble gjentatt i et maleri datert til rundt 1616–1619 av Artemisia Gentileschi, som brukte dette motivet flere ganger. I en artikkel fra 2019 blir det argumentert for at denne versjonen også ble malt av Artemisia. Men de fleste mener fortsatt at det er Orazio Gentileschi som står bak dette maleriet.
Det er en rimelig enighet om dateringen av dette tidligere verket. De fleste kunsthistorikere tidfester det til i perioden 1608–1612, med ett unntak, som daterer det til etter Artemisias versjon. Dette betyr at verket ble malt i de årene Artemisia fortsatt arbeidet i sin fars atelier, og dette maleriet kunne derfor ha blitt malt som en samproduksjon.
Litteratur
Exh. Cat. Amsterdam 2019, Caravaggio Bernini. Early Baroque in Rome, Wenen, Amsterdam 2019, pp. 116-117, cat. no. 9.
Exh. Cat. Firenze 1991, Artemisia: Casa Buonarroti, Roma 1991.
Exh. Cat. London 2020. Artemisia, London 2020, cat. no. 1.
Christiansen, Keith, and Mann, Judith W., Orazio and Artemisia Gentileschi. New York ; New Haven 2001
De Ruggieri, Maria Beatrice, Artemisia Gentileschi e Il Suo Tempo. Milaan 2016
Emiliani, A., “Orazio Gentileschi: Nuove Proposte per Il Viaggio Marchigiano.” Paragone 103 (1958), pp. 38–57.
Garrard, Mary D. Artemisia Gentileschi: The Image of the Female Hero in Italian Baroque Art. Princeton 1989.
Lange, Marit, and Ljøgodt, Knut. Italienske malerier i Nasjonalgalleriet. Oslo 1999.
Lerberg, Ellen J. “Judith i Nasjonalgalleriet.” Kunst Og Kultur 76, nr. 3 (1993), pp. 182–91.
Longhi, Roberto. “Ultimi Studi Sul Caravaggio e La Sua Cerchia.” Proporzioni I (1943), pp. 5–63 .
Moir, Alfred. The Italian Followers of Caravaggio. Vol. I. Cambridge Mass 1967.
Momesso, Sergio. La Collezione Di Antonio Scarpa (1752-1832). Cittadella 2007.
Nicolson, Benedict. Caravaggism in Europe. 2nd ed., rev. and enl. Vol. 1. 3 vols. Florence 1990
Østby, Leif, ed. Katalog over utenlandsk malerkunst. Oslo 1973.
Papi, Gianni, Bischoff, Nina Gram and Ford, Thierry. “Gentileschi’s ‘Judith and Her Maidservant’, Oslo. Recent Art Historical and Technical Investigations.” The Burlington Magazine, nr. 161 (2019), ss. 532-543
Schütze, Sebastian. “Staging Religious History for Collectors and Connoisseurs.” In Caravaggio & His Followers in Rome, 256–95. New Haven, London 2011.
Waallann Hansen, Vibeke, Ellen J. Lerberg, and Marianne Yvenes, eds. The National Museum: Highlights: Art from Antiquity to 1945. Oslo 2014
Ward Bissell, R. Orazio Gentileschi and the Poetic Tradition in Caravaggesque Painting. Philadelphia 1981.
Ward Bissell, R., 1999. Artemisia Gentileschi and the Authority of Art: Critical Reading and Catalogue Raisonné. Philadelphia 1999.
Witt, A. de. “Ein Werk Aus Dem Caravaggio-Kreis.” Pantheon 23 (1939), pp. 51–53.
Kunstnere/produsenter
-
-
Det overveiende inntrykket vi har av de tidlige moderne malerne er at de var menn. Selv om det var mindre vanlig, så fantes det imidlertid også kvinner med suksessrike kunstnerkarrierer. En av dem var Artemisia Gentileschi, som ble født inn i en kunstnerfamilie i 1600-tallets Roma. Både hun og brødrene ble lært opp til å bli malere av faren, Orazio Gentileschi.
Artemisia Gentileschis suksessrike karriere strekker seg over førti år. Hun arbeidet i Roma, Firenze, Venezia, London og Napoli. Flere av verkene hennes skildrer historiske, allegoriske eller bibelske kvinner. Stilen ligger tett opptil faren og læremesteren Orazios. Da Orazio ble venn med Caravaggio i Roma, forandret hans malerstil seg radikalt. Caravaggios realistiske malerier har en tydelig kontrast mellom det lyse og det mørke, og fremstiller ofte de mest dramatiske øyeblikkene i en historie. På samme måte bygger Artemisia en følelse av dramatikk inn i sine egne malerier, som gjerne vekker sterke følelser hos tilskueren.
Lærling
I en alder av tolv eller tretten år tar hun fatt på karrieren som lærling i faren Orazios atelier. På denne tiden var det en vanlig alder å begynne å lære et håndverk. Malere begynte med å lære det grunnleggende, hvordan man forbereder et lerret og hvordan man maler opp pigmenter for å lage oljemaling. Lærlingene fikk også undervisning i tegning. Ettersom ferdighetene deres ble bedre, kunne de bistå mesteren i hans arbeide. Da Gentileschi var rundt sytten år var hun ferdig med utdanningen, og begynte å produsere sine egne malerier. Siden hun ble født inn i en kunstnerisk familie, var det mulig for henne å bryte med samfunnets forventninger til kvinner.
Artemisia Gentilechis første signerte og daterte maleri fra 1610 viste hennes ferdigheter til potensielle kunder. Som kvinner flest tilbrakte hun det meste av sitt tidlige liv innendørs. Utflukter for å studere kunst, en viktig del av en kunsters utdanning, var noe hun kun sjelden kunne gjøre. Hun fikk ikke studere menneskekroppen, og måtte derfor bruke sin egen kropp som studieobjekt. Det antas at hun ikke lærte å lese før senere i livet.
Sin egen stil
Artemisia Gentileschis livshistorie og malerier av mektige kvinner i stort format har blitt et symbol for #metoo-bevegelsen. I 1611 ble hun voldtatt av en antatt venn av hennes far, landskapsmaleren Agostino Tassi. Orazio anla ikke sak mot Tassi før han brøt sitt løfte om å gifte seg med datteren. I denne rettsaken ble Artemisia torturert for å bekrefte at hun snakket sant. Saken ble vunnet, men Artemisia forlot Roma og dro til Firenze kort tid etter. Her ble hun giftet bort til kunstneren Pierantonio Stiattesi fra Firenze. Med dette åpner det seg opp en mulighet for Artemisia; hun kan begynne å dyrke sin egen stil uavhengig av farens atelier og se verk fra andre malere. Hun tilbringer tid i Firenze og Venezia og følger sin far til hoffet i London før hun til slutt slår seg ned i Napoli, hvor hun bor fram til sin død.
Rundt 80 av verkene hennes har overlevd fram til i dag. På grunn av den økende oppmerksomheten og forskningen knyttet til kunstnerens karriere, har noen nye verk blitt lagt til hennes samlede verker i nyere tid. Gentileschi signerte eller daterte ikke alle sine verk. Mange malerier er tilskrevet henne på bakgrunn av stilen. Forhåpentligvis vil videre forskning på maleteknikkene hjelpe oss med å identifisere flere malerier fra hennes hånd.
Verksinfo
Utforsk lignende verk fra samlingen
