– Jeg er interessert i historier, det er jo det jeg holder på med selv. Det å se de kvinnene som ble malere på tross av alt, som klarte å bli så dyktige selv om institusjonene var stengt for dem, den historien berører meg.
Kari stanser ved maleriet Japansk lykt, malt av Oda Krohg i 1886. Krohg frigjorde seg fra normer og regler i sin samtid. Hun både skilte seg, fikk barn utenfor ekteskap og kunne finne på å gå alene på kafé.
– Dette hadde jeg plakat av på rommet mitt da jeg var yngre, forteller Kari. – Det er så mye rikere å se en original. Du kommer nærmere et eller annet, du kjenner en annen kraft fra bildet.
– Jeg tror det hang hos meg da jeg var ungjente fordi det har en lengsel etter noe du ikke helt vet hva er, noe du dras mot. Verden der ute, som en slags livsdrøm.
Jeg tror aldri dette verket vil bli irrelevant.
Livsfrisen
Edvard Munch (1863–1944) er antakelig en av verdens mest berømte kunstnere, og produserte tusenvis av malerier og tegninger. Men det kanskje ikke alle vet, er at han i tillegg skrev dikt, prosa og dagbøker. I 1993 ga Kari ut albumet Løsrivelse sammen med Ketil Bjørnstad, basert på noen av disse tekstene. I Munch-salen får hun se 18 av de mest sentrale Munch-verkene fra Nasjonalmuseets samling. Flere av dem inngår i bildeserien Livsfrisen, som i følge Munch selv skulle skildre «det moderne sjeleliv», og som han betraktet som sitt hovedverk.
– Å få se en Munch-original gjør alltid inntrykk. Tenk å se disse samlet.
Kari stopper opp ved det ikoniske Skrik fra 1893.
– Tenk deg det vi opplever nå, med krig i Ukraina, klimakrise og den eksistensielle angsten som følger oss alle sammen. Jeg tror aldri dette verket vil bli irrelevant.
