I de langstrakte strendene og torvmyrene på Jæren fant Kielland de uspektakulære motivene hun lette etter. Dette var motsatsen til de dramatiske fjelltoppene og fossefallene som norske kunstnere i generasjonene før henne hadde oppsøkt.

Kielland vendte blikket ned mot bakken, mot sand, gresstuster, lyng og myr. Senere ble maleriene hennes mer stemningsladede, men hun fant stadig nye motiver på Jæren, og vendte tilbake tiår etter tiår.

Fra 1878 fikk Kielland selskap av kunstnere som Nikolai Ulfsten og Frits Thaulow, og i tiårene rundt århundreskiftet fulgte flere generasjoner kunstnere som gjorde Jærlandskapet til sitt eget. Hva er det ved dette landskapet som har gjort det til et valfartssted for kunstnere?

Kanskje tiltrekningskraften best oppsummeres av Kitty Kiellands bror, forfatteren Alexander Kielland: «Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne».