Å tegne en tekst
Tekst av Cathrine Jacobsen
I 1883 kom Jonas Lies roman, Familjen paa Gilje: et Interieur fra Firtiaarene, ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København. Lie ønsket med boken blant annet å gjøre kvinners situasjon i 1840-årene mer synlig. I et brev til kunstneren og vennen Erik Werenskiold skrev han: «at kaste et Lys […] ind til Forstaaelse […] hvilken Forskjel i Udsigterne bare der var for unge Piker den gang […].»
Allerede før Lie var ferdig med boken nevner Werenskiold i et brev at han vil illustrere den: «[…] jeg vil se til med tiden at illustrere den fortælling; det skal jeg kunne gjøre med klem.» De første illustrerte kapitlene kom ut 20 år senere, i 1903.
Illustrasjonens funksjon
En illustrasjon, – bilde, tegning eller fotografi – får ofte en todelt funksjon. Den kan belyse og forklare en tekst og samtidig være et selvstendig kunstverk. I tekster som skal informere eller lære oss noe er illustrasjonen opplysende og nyttig. Den beskriver et tekstutsnitt uten å tolke det og tilfører det dermed ikke noe. I en skjønnlitterær tekst fremstiller illustrasjonen derimot kunstnerens tolkning av den. Her kan illustrasjonen være betydningsskapende, altså bidra med noe mer til teksten.
En illustrasjon i en roman kan fremstille et øyeblikksbilde fra romanteksten. Den kan også visualisere en større del av bokens innhold ved å gjengi flere hendelser samtidig i ett bilde. En annen type kan skildre universelle temaer fra teksten heller enn konkrete utdrag. Andre igjen kan være ment som dekorasjon for å pynte boksiden og samtidig få en stemningsforsterkende funksjon.
Sammenligning av kunstartene
Lenge har litteratur og billedkunst blitt sammenlignet og rangert i hierarkier. Spørsmål rundt de forskjellige kunstartenes særegenheter, og om hvorvidt de tilfører hverandre egenskaper, har vært sentrale. Noen har ment at kunstartene må holdes adskilt fra hverandre og at deres egenart heller må rendyrkes, mens andre har fremhevet likhetene mellom dem. En illustrasjon vil alltid inneholde litteratur når den tar utgangspunkt i tekst. Det fins likevel de som er løsrevet fra teksten. Og motsatt kan en tekst få tilført en ny dimensjon ved hjelp av illustrasjoner.
Frigjøring
I illustrasjonen Og der inne i stuen satt hun (figur 1) får vi de umiddelbare reaksjonene på det som er et viktig vendepunkt i Familien på Gilje: Den mellomste datteren, Inger-Johanna, har kommet hjem uanmeldt med nyheten om at hun har avlyst bryllupet med den høytstående kapteinen, og at hun elsker den fattige og radikale Grip. De tre figurene i tegningen uttrykker resignasjon, sorg, bekymring og lettelse, alt på samme tid. Foreldrene preges av bekymring og fremtidspessimisme. Det knuste håpet kan leses i ansiktene deres - håpet for datterens fremtid, familiens anseelse og om færre utgifter. Inger-Johannas sammenknyttede hender vitner om indre kvaler hun har hatt i forkant av dette møtet. Samtidig viser lettelsen i ansiktet hennes et fremtidshåp.
Motivet i illustrasjonen eksisterer ikke i tekstform. I teksten sitter faren med hendene på knærne og blikket i gulvet før han reiser seg og forblir stående. Werenskiold har heller valgt et motiv som oppsummerer følelsene i dramaet rundt møtet mellom Inger-Johanna og foreldrene, og illustrasjonen representerer her en større del av boken komprimert i ett bilde.
Illustrasjon eller dekorasjon?
Kvinner binder girlander (figur 2) er en vignett (liten tegning i begynnelsen eller slutten av et kapittel). Illustrasjonen fremstiller ingen konkret situasjon fra boken, men kan kobles til teksten gjennom motivet, som viser et gjennomgående tema fra romanen: kvinnens posisjon i hjemmet. For kvinnen i en familie som den på Gilje bestod arbeidsdagen i å utføre de samme huslige oppgavene dag etter dag. Håndarbeidet som henger i bueform mellom de arbeidende kvinnene minner om girlander, og kvinnene om skulpturer som glir inn i omgivelsene som en kulisse. De bedriver en repeterende aktivitet som visualiseres i det gjentakende, ornamentale uttrykket. Denne vignetten er altså ikke bare til pynt, men henter opp sentral tematikk fra romanen, og befinner seg dermed et sted mellom dekorasjon og illustrasjon.
Lengsel
Et tilbakevendende tema i romanen er det store gapet mellom jentenes liv på gården og et fritt voksenliv ute i den store verden. I Søstrene lente seg utover rekkverket (figur 3) har Werenskiold illustrert en situasjon hvor de små søstrene er forvist oppover i etasjene, til mørket. De lener seg over rekkverket mot det opplyste området i etasjen under, og strekker seg mens de lytter til samtalene om verden utenfor gården, som gjestene for en kveld har brakt med seg inn: «Al deres Tanke og Længsel stod kun ud mod den fremmede fjerne Verden, der saa sjelden besøgte dem, men hvorfra de hørte meget, der klang stort og eventyrligt.» Det lyse feltet i tegningen representerer søstrenes ønsker og drømmer om opplevelser i hovedstaden og en spennende fremtid. Rekkverket mellom jentene og lyset virker imidlertid uoverstigelig. Det ligger både samfunnsmessige og økonomiske årsaker bak et slikt symbolsk hinder. Døtrenes forutsetninger er begrensede, og de er avhengige av enten å arve penger eller å bli godt gift. Det var ingen store arveutsikter i vente, og dermed små muligheter for jentene til fritt å velge sitt eget liv. Inger-Johanna arver imidlertid en tante og står dermed friere. Hun gifter seg aldri. Moren i familien, «Ma», oppsummerer det slik: «Det er kun de aller, – aller færreste af os Kvinder, som faar følge, hvad de helst kunde sætte sin Lyst til.».
Kontrasten mellom et forarbeid (figur 4) og den ferdige illustrasjonen er tydelig i Werenskiolds behandling av detaljer og lys/skygge. De mørke partiene og de forenklede kroppene i den ferdige illustrasjonen fortrenger detaljene fra forarbeidet, noe som strammer inn uttrykket. De tre barneskikkelsene glir over i et stummende mørke som gir inntrykk av noe uhåndgripelig og mystisk. Det er kontrasten mellom lys og skygge som dominerer. Dette kalles gjerne clair-obscur.
Forsoning
I Thinka og Inger-Johanna hjemme på Gilje (figur 5) står søstrene tett og prater sammen ute. Det har gått noen år siden de stod i annen etasje og strakk seg forventningsfullt mot livet utenfor gården. De har opplevd hva voksenlivet har å tilby dem, og forventningene de hadde som barn har bleknet med årene: «Der gik Søstrene igjen hjemme sammen og snakkede som i gamle Dage; men ingen af dem undredes længere over, hvad der kunde være i Verden udenfor dem … De vidste det saa vel begge to!»
Som en kontrast til den abstraherende scenen i Søstrene lente seg utover rekkverket, hvor jentene strekker seg mot voksenlivets tiltrekkende lyder, lukter og lys, står denne illustrasjonen nesten helt uten skygger. De to figurene glir sømløst inn i omgivelsene sine.
Uten den effektfulle clair-obscuren fremstår tegningen nedtonet og mer som en stemningsskapende naturskildring enn et dramatisk høydepunkt. Voksenlivet og «livet i hovedstaden» er nå blottlagt og avmystifisert.
Ved hjelp av en enkelt penn eller blyant formidler Werenskiold natur og mellommenneskelige forhold med stor finfølelse. I hans sobre naturskildringer er figurgruppene ofte plassert på siden, hvor de glir umerkelig inn i naturen. I illustrasjonene hvor menneskene står i sentrum formidles både hverdagsliv og sterke følelser på en måte vi kan kjenne oss igjen i. Familien på Gilje er blitt kalt «den rikest og finest illustrerte bok som noen enkelt norsk kunstner har vært mester for.»[i] Selv om illustrasjonene til romanen er godt over 100 år gamle, fremstår de tidløse og er vel verdt å stifte et nærmere bekjentskap med i dag.
Cathrine Jacobsen
Cathrine Jakobsen er kunsthistoriker.
«Å tegne en tekst» bygger på masteroppgaven «Erik Werenskiold og Familien paa Gilje. En undersøkelse av utvalgte illustrasjoner», UiO 2015