A K Dolven møter Edvard Munch

Lars Toft-Eriksen: Din video portrait with cigarette (2000) inngår i en serie der du parafraserer verk av Edvard Munch, i dette tilfellet hans maleri Selvportrett med sigarett fra 1895. Kan du si litt om dette verket og din interesse for Munch?  

A K Dolven: Som norsk kunstner er du jo oppvokst med Munch. Dette selvportrettet av den kule mannen med sigarett, og med hånden og penselen som forsvinner under bilderammen, er ofte det første bildet du ser i bøker om Munch, og jeg ønsket å undersøke hvordan det er et portrett av kunstneren som sådan. Jeg syntes det var interessant å bytte ham ut med en sterk tenåringsjente med fjernkontroll. Hun ser på oss, litt ovenfra, siden skjermen er montert høyt oppe. Hun veksler mellom å slå av og på musikk – garage og drum’n’base – fra år 2000. Det er hennes tidsperiode – hun har kontroll. Marlboro Light-sigaretten tar 6 minutter og 18 sekunder å brenne ut, uten at hun røyker sigaretten. Dette er også verkets lengde. 

LTE: Hvorfor bestemte du deg for å utforske disse verkenes grunnideer gjennom video? Hvilke fordeler ga akkurat det mediet? 
 
AKD: I tillegg til selve bildet har video både tid og bevegelse. Det var noe jeg syntes var interessant i dialog med verkene til Munch. Jeg ønsket å konfrontere Munchs bilder fra et moderne ståsted gjennom videoformatet. Og musikken understreker dette. 
 
LTE: I denne Munch-serien parafraserte du også hans Pubertet (1894) og Kyss (1897). Kan du snakke litt om hvordan du nærmet deg disse to verkene? 
 
AKD: Bildet av puberteten – med den unge og usikre jenta som sitter med hendene foldet i fanget – er tidløst. Vi ser henne også i dag, for eksempel på T-banen eller på bussen med hodetelefoner mens hun flykter inn i sin egen verden og går i ett med sin egen truende skygge. Jenta i videoverket mitt hadde med seg favorittmusikken sin, en låt i drum and bass-sjangeren som varte i fem minutter og tjueni sekunder. Og det var det som ble verkets lengde. Vi hører bare diskanten, som om den kommer fra hodetelefonene hennes.  
 
The Kiss er iscenesatt i en slags rave-setting, med housemusikkens faste rytmer som lydspor. Som i Munchs maleri viser arbeidet mitt et kjærestepar som holder fast rundt hverandre, som om tiden selv oppheves gjennom kyssets lidenskap. Lengden på kysset er også lengden på verket. En overeksponert 16 mm film gjør at kjæresteparets ansikter smelter sammen til én enkelt og bleket form, ganske likt Munchs maleri. Kroppslige grenser blir dermed uklare, og adskilte elementer fremstår som flekker på et abstrakt lerret. Hendenes langsomme og lidenskapelige bevegelser viser hvor umulig et slikt bilde av innesluttet begjær er, og løser opp verkets maleriske stillstand. 
 

LTE: I løpet av de siste ti årene eller så har maleri fått en ny giv, men nå med en utvidet forståelse av mediet som noe mer enn bare det å male på et lerret. Kunsten din går på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellom ulike medier og teknikker. Likevel er det noe helt klart malerisk i mange av verkene dine, om de så er fotografier, videoer eller installasjoner. Hva slags tanker har du om maleri, og hvordan forholder dine andre verk seg til forestillinger om det maleriske?  
 
AKD: Det er bare det at jeg bruker andre verktøy. Du kan gjerne kalle meg en maler med andre verktøy, hvis du vil. Som kunstner er jeg faktisk ikke så interessert i alt snakket om teknikker og medier. Hadde Edvard Munch vært kunstner i dag, hadde han brukt verktøy som film og video. Han gjorde jo noen fantastiske eksperimenter med fotografi. Film, video og foto er bare forskjellige verktøy. Jeg maler. Jeg tegner. Jeg maler på både lerret og aluminium. Jeg jobber med lyd og installasjoner. Sprayboks, kniv, børste – alt dette er bare verktøy du bruker for å si det du vil. Det som er selve essensen i et verk, er det du ønsker å stille spørsmål ved. 
 
LTE: Du begynte din karriere som maler og jobber fortsatt med maleri, og maleri er helt klart en sentral del av arbeidet ditt. Din serie med hvite malerier kan tolkes på bakgrunn av en romantisk og modernistisk tradisjon der maleri ses på som et statisk uttrykk. Men det virker også som om de forholder seg til et tidsaspekt gjennom bitte små endringer i hvordan hvitfargen brukes. Tid er jo også et element i videoverkene dine. Du nevnte selv dette tidsaspektet da du snakket om portrait with cigarette. 
 
AKD: Jeg begynte egentlig ikke som maler. Jeg har alltid jobbet innenfor forskjellige medier. Det jeg faktisk begynte med, var kunst innenfor musikkens sfære. Band og konserter var min greie. Jeg lagde Super-8-filmer som sceneprosjekter sammen med musikerne. Jeg lagde LP-omslag og plakater. På Kunstakademiet i Oslo tidlig på 1980-tallet var jeg med i en studentgruppe som kalte seg Annekset. Vi ønsket å bryte ned de kunstneriske grensene mellom maleri, skulptur og grafikk. Vi opprettet en egen klasse med gjestelærere. På den måten fikk vi impulser fra internasjonale kunstnere som holdt på med alle slags medier. Det var tre fantastiske år! 
 
Dette med tid spiller en viktig rolle i verkene mine. Når du ser gjennom en kameralinse, ser du noe. Men når du maler, tar du utgangspunkt i en tom overflate. Sånn sett er det en intethet der, og jeg setter pris på denne abstrakte siden ved maleriet som et rom for mer abstrakt tenkning. De konseptene jeg jobber med, gjør gjerne at jeg trenger både det konkrete ved videoer og det abstrakte ved malerier. Tid som materie interesserer meg. Når du ser på et maleri, er det ingen som forteller deg hvor lenge du skal se på det. Derimot har film eller video en viss lengde. Noen ganger får du til og med vite på forhånd hvor lenge verket varer – du får på en måte litt service når du ser video og film! Dette skjer ikke på samme måte når du ser på et maleri. Kanskje er det mer krevende å bruke tid på å se på et maleri. Etter min mening er de hvite maleriene mine ikke bare hvite – de inneholder et bredt fargespekter. Du vil merke dette hvis du bruker litt tid på dem. De gjenspeiler dessuten omgivelsene sine, og også tiden på døgnet. Jeg maler alltid i dagslys, slik at det er mye lys i dem fra første stund. Derfor tåler de mer mørke enn man skulle tro. 
 
LTE: Dine parafraseringer av Munchs verk, og også den serien du har kalt madonna with man, forholder seg på en eller annen måte til den kanoniske og det man kan kalle den maskuline malerihistorien. Jenta i ditt eget portrait with cigarette utgjør en sterk kontrast til Munchs selvportrett, og hun forholder seg kritisk til den maskuliniteten Munch representerer. I disse verkene er det altså en feministisk stemme som gjør motstand mot denne maleritradisjonen. Kan du si litt mer om denne feministiske siden ved verkene dine? 
 
AKD: Vel, jeg er en kvinne, og jeg identifiserer meg med andre kvinner. Menn har mange kvinner med i verkene sine. Jeg tror likevel ikke de får dette spørsmålet når de bruker kvinner i kunsten sin. Men selvfølgelig er jeg feminist, slik som alle andre som tror på like rettigheter. 
 
LTE: Du lagde portrait with cigarette for over ti år siden, akkurat da maleri igjen begynte å gjøre seg gjeldende i samtidskunsten, og da med en ny og utvidet forståelse av mediet. Det virker likevel som om det tradisjonelle staffelimaleriet holder stadig sterkere stand. Slik du ser det, hva er statusen til maleriet i dag sammenlignet med for ti år siden? 
 
AKD: Vi kommer alltid til å male. Men måten vi maler på, vil alltid endre seg i takt med endringer i kulturen og teknologien.  

Kilder

Lars Toft-Eriksen, «Interview with A K Dolven», i Selene Wendt og Paco Barragán (red.), When a Painting Moves … Something Must Be Rotten (Milano: Charta, 2011). 

Se videoverkene på A K Dolvens hjemmeside