Bli kjent med kunstnerne i «Skakke folkedrakter»

I den turnerende utstillingen «Skakke folkedrakter» har seks samtidskunstnere gjort et dypdykk i klestradisjoner, tradisjonshåndverk og seg selv.

De har gått i dialog med håndverkere og tradisjonsbærere i Norge og i Sápmi, og skapt seks kunstverk som tilbyr nye perspektiver til samtalen rundt tekstil, tradisjon og identitet knyttet til folkedrakttradisjoner.

Prosessen har vært både utforskende, kaotisk og samlende. Gjennom egne historier, har kunstnerne utforsket og utfordret det personlige, gjenkjennelige, politiske og motsetningsfylte i drakttradisjonene slik de er i dag.

Den vestlige tanken om definerte kjønn og kjønnsidentitet er ikke den eneste. Folk har levd og tenkt på seg selv som fluide (flytende) – du er som et tomt beger som fylles opp med noe maskulint, noe feminint, og som ristes godt sammen.

Med tekstil, perler og fotografi utforsker Rafiki stereotypiske skildringer av kulturer og folkedrakter. For henne er arbeidsprosessen en viktig del av verket, og en arena for helbredelse, refleksjon og fellesskap.

Med verket Alene sammen, som perler på en snor tar hun utgangspunkt i den estetiske og filosofiske kunnskapen om folkedrakttradisjoner i Sápmi, Norge og hos lubafolket i Kongo. Arbeidet handler om å forstå hva kulturer har felles, og hvordan vi som samfunn og individer er satt sammen av ulike kulturelle elementer som er i bevegelse og stadig danner nye helheter.

En nasjons egenart dannes i undergrunnskulturer. Det som starter som noe smalt, blir over tid forankret i populærkulturen.

Det todelte verket Subnasjonal folkedrakt / Ny folkemusikk består av en outsider-folkedrakt og et instrument som publikum kan spille på. Sentralt i arbeidet er å tilgjengeliggjøre tradisjoner og kunst for alle, uansett bakgrunn og forkunnskaper.

Verket refererer til elementer fra Blandhoels eget liv, i 1405 Langhus i Nordre Follo kommune: utenforskapet, folkedrakten han aldri fikk, fellesskapet han fant i subkulturer. Detaljer med lokal forankring, blant annet supporter-hettegensere, en outsider-folkedrakt som gir beskyttelse for minoriteter, støymusikk og langeleik krysses og danner en slags veiviser for å kunne navigere seg i kjente og ukjente tradisjoner.

Folk skjønner ikke helt at jeg kan beskrive kunsten min som sint, for jeg sitter bare og vever og spinner garn. Og det er utrolig fredfullt, egentlig. Men det er motstand i det.

Til tross for sitt sjøsamiske opphav, ble ikke Márjá Karlsen kjent med samisk kultur før hun var voksen. Da familien for flere generasjoner siden flyttet fra Sverige til Norge, la de fra seg alle spor av samisk identitet. De tok i bruk norske etternavn, lærte seg å skrive og snakke norsk, og sluttet å bære gákti (samisk kofte) med mønstre og ornamentikk som forteller hvem man er og hvor man kommer fra.

I prosjektet Láigečála (samisk for «garnskrift») viser Karlsen prosessen med å ta tilbake tapt kulturarv. Hun har gjort et dypdykk i hvordan man lager båndene og mønstrene til det samiske fottøyet kommag, og tilegnet seg kunnskap for å kunne fortelle sin egen historie. Gjennom det tradisjonelle samiske håndverket duodji, aktivisme og kunst, vever hun sammen den personlige og den politiske kampen for retten til eierskap over egen kultur.

– Jeg syntes det var noe spennende med å krysse referanser som på en måte har noe til felles, men som egentlig ikke kommer fra samme sted.

Med et skeivt og kritisk perspektiv undersøker koreograf og samtidsdanser Harald Beharie hvem som har tilgang og eierskap til kulturarv.

I arbeidet Leik krysser Beharie elementer fra flere ulike kulturer og utforsker hvor grensene for kulturuttrykk går. Han har blant annet funnet inspirasjon i den gamle tradisjonen om å «skaute seg til», for å vise om man er gift eller ikke, og hodetørkleet durag, som gjennom flere generasjoner har blitt brukt av personer med afro for å beskytte og holde håret på plass.

Beharie har også hentet inspirasjon fra den norske kulturforskeren Klara Sembs bok Norske folkedanser, som i detalj beskriver trinn og takter. I verket følger en stødig, trampende takt Haralds sensuelle og intense utforskning av den sosiale folkedansen, mens en ny leikarring skapes.

Dette prosjektet er som et selvportrett.

Hvordan kan man tilpasse seg nye kulturer og tradisjoner uten å miste sin egen identitet?

Det delvis selvbiografiske verket Bunad Tattoo Shop tematiserer identitet i endring. Med globalisering som tematisk bakteppe, viser Lin Wang det poetiske, sårbare, morsomme og vanskelige i møtet mellom ulike kulturer. I verket understrekes også det universelle for mennesker i alle kulturer: det grunnleggende behovet for trygghet.

I Bunad Tattoo Shop krysses historier og eventyr fra flere kontinenter. Det har silkefrynser inspirert av samiske folkedrakter, referanser til skandinaviske folkeeventyr og sjømenn som historiske kulturbærere mellom land, og tatoveringer som en metafor for valgfrihet: «Du velger hvilken tatovering du vil ha fra en meny, men motivene du kan velge mellom er allerede bestemt for deg.»

Det er jo ingen som egentlig vet hva en bunad er.

Med hvilket bakteppe tolker vi historiske motiver og hendelser? Håvard Kranstads verk Koll-Krone kretser rundt paradokser og motsetninger i bunadstradisjoner.

Den tematiske utforskningen speiler seg i Kranstads eget håndverk: digital jaquardvev. Koll-Krone består av fire store bildetepper i ull og glitter. Verket er fylt av historiske referanser og skeive assosiasjoner.

Koll-Krone formidler fortellinger fra folkedrakttradisjoner som ikke har fått plass i de nasjonalromantiske historiene – om noe av det man kunne ha sett, men kanskje ikke så.