Fra Familien på Gilje til de syrisk-kurdiske kvinnenes kamp for selvstyre.

Tekst av Pinar Tank

I romanen «Familien på Gilje» forteller Jonas Lie historien om en embetsmannsfamilie i en fjellbygd. Familiens økonomiske vansker og sosiale stilling gjør det viktig å finne passende ektemaker til de tre døtrene, Thinka, Thea og Inger-Johanna. Alle tre presses til å ta vanskelige valg av familien og samfunnet rundt dem. Thinka godtar familiens ønsker og gifter seg godt, men ulykkelig. Thea forblir ugift og bosetter seg hos søsteren. Den tredje søsteren, Inger-Johanna, som er hovedpersonen i boken, hindres i å leve ut sin kjærlighet til den unge studenten Grip. Hun gjør opprør og bryter forlovelsen med løytnant Rønnow, en mann av god stand som familien har godkjent. Slik gir Inger-Johanna opp kjærligheten og bestemmer seg for å bli lærerinne i stedet. Da bryter hun samtidig med familiens forventninger og vender ryggen til muligheten for en fordelaktig stilling i samfunnet.

På lignende vis er det kvinnefrigjøring og viljen til å bestemme over eget liv som står i sentrum for den pågående revolusjonære kampen i det nordøstlige Syria – nesten så langt unna fjellene på Gilje som man kan tenke seg. Krigen i Syria har gjort det mulig for kurderne å etablere selvstyre i området som er kjent som Rojava. Kurdiske kvinners beskyttelsesenheter (YPJ), en militær organisasjon som består av kvinnelige krigere, har vært avgjørende i kampen for å ta kontroll over området. Saken deres fikk vesentlig økt oppmerksomhet fra resten av verden i 2014, etter at de kvinnelige krigerne hadde spilt en avgjørende rolle i den strategisk viktige seieren i Kobane. Det var kontrasten mellom kvinnenes deltakelse på slagmarken og IS’ undertrykkende kjønnsideologi som fanget medienes interesse – ikke minst fordi det å bli drept av en kvinnelig kriger ble regnet som så skammelig av IS-krigerne at de mente det hindret dem i å komme til paradis.

Motstand mot patriarkatet har lange røtter i den kurdiske bevegelsen. Det kommer tydelig frem i det kurdiske slagordet Jin, jiyan, azadî («Kvinne, liv, frihet»), som opprinnelig kommer fra den kurdiske kvinnebevegelsen og ble tatt i bruk av beskyttelsesenhetene i krigen mot IS. Senere har man også kunnet høre slagordet når kvinner har protestert for retten til å bestemme over egen kropp og – i videre forstand – egen fremtid.

Et underliggende tema i Jonas Lies roman er motet til å ta egne valg i et miljø der kvinners valgmuligheter er begrensede. Undertrykking som tema – både i personlig og politisk forstand – og den innsatsen som settes inn for å motarbeide undertrykkingen, gjenspeiles også i kvinnebevegelsens kamp i Rojava. Siden begynnelsen av krigen i Syria har kurdiske kvinner forlatt familien for å arbeide for Det demokratiske samlingspartiet (PYD), som styrer den nordøstlige delen av Syria. Dette er unge kvinner som ønsker å ta styringen over eget liv – med eller uten støtte fra familien. Ved å ta dette valget bryter de med normene for unge kurdiske kvinner med tradisjonell bakgrunn. I stedet velger disse kvinnene å bli del av en større revolusjonær bevegelse med en ideologi som søker å reformere forholdet mellom kjønnene. Revolusjonen skjer både på slagmarken, der kvinnene finner sin plass side om side med mennene, og i klasserommet. Utdanning blir et viktig verktøy for å endre forholdet mellom kjønnene. På samme måte ser vi at Inger-Johanna velger læreryrket som et respektabelt alternativ til presset mot henne fra samfunnet. Skolen blir også en arena der hun kan spre de progressive tankene som har kommet frem gjennom den umulige relasjonen med Grip. 

I boken fungerer fjellene som et symbolsk bakteppe. Naturen stilles opp mot kulturen og blir et fristed der Inger-Johanna kan utvikle seg som individ. I denne realistiske romanen står naturen for det individuelle og kulturen for det samfunnsmessige. Dermed er det kampen mellom individ og samfunn som beskrives i boken. Det er i fjellene på Gilje, fjernt fra samfunnets begrensninger, og gjennom samtaler med Grip, at Inger-Johanna får rom til å lære sitt egentlige jeg å kjenne.

For kurdiske kvinner er også fjellene fristedet der de kan utforme sitt eget liv. Fjell har alltid hatt en særegen plass i den kurdiske nasjonalkulturen, fordi de representerer det trygge, slik vi tydelig ser i et populært ordtak: «Bare fjellene er kurdernes venn.» Som minoritet i Midtøsten har kurderne gjerne levd på større staters og svikefulle alliertes nåde. Ordtaket understreker kurdernes følelse av å ha blitt oversett og sviktet gjentatte ganger gjennom historien. Siden 2012, da de syriske regjeringsstyrkene trakk seg tilbake fra det som var hovedsakelig kurdiske områder i Nord-Syria, har kurderne imidlertid arbeidet for å etablere styringsstrukturer nordøst i landet. Dette arbeidet nådde sitt høydepunkt i 2016, da de etablerte det som i praksis er en styringsstruktur for Rojava-regionen, som senere ble omdøpt til De selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria.

Det syrisk-kurdiske selvstyreprosjektet er dypt ideologisk og springer ut av skriftene til Abdullah Öcalan, den kurdiske lederen for det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) i Tyrkia. PKK er ideologisk knyttet til PYD, som ble etablert i Syria i 2003. Disse partiene har nær tilknytning til hverandre. PKK er et ulovlig parti i Tyrkia, og derfor har Öcalan vært fengslet på øya Imrali siden 1999. Det er fra fengselscellen at Öcalan har skrevet et planutkast til et revolusjonært prosjekt basert på ideologien demokratisk konføderalisme.

Dette er en form for grasrotstyring som er innført i Rojava. Ideologien er basert på lokalt selvstyre og avviser nasjonalstaten. Tilhengerne av ideologien mener at staten i seg selv er undertrykkende. Dette er en tanke som forståelig nok appellerer til kurdere, som aldri har vært samlet som nasjon, og som har opplevd undertrykking fra flere nasjonalstater. En viktig grunnstein for ideologien i Rojava-regionen er kvinnefrigjøring og kvinners deltakelse i styring av samfunnet. Det blir undervist i jineolojî, eller kvinnestudier, som det kalles, på skolene, og det er en del av den militære opplæringen. Målet med jineolojî er å gjenopprette kvinners sentrale plass i det kurdiske samfunnet ved å gjenoppdage historiene deres. Ideologien er også innført hos de lokale myndighetene, i form av at minst 40 prosent av beslutningstakerne på alle administrative nivåer i samfunnet må være kvinner. Hvilken rolle kvinner spiller i samfunnet og forsvaret, påvirker også menns holdninger. Det er derfor ingen overraskelse at det er kvinner som har stått i spissen for denne bevegelsen.

Det er de radikale og progressive tankene om kvinnens rett til å styre sin egen skjebne som preger både kunsten i utstillingen «Mitt liv! Mitt valg?» og boka «Familien på Gilje» – på tvers av geografi, sosial kontekst og tid.