«Familien på Gilje» viser, som Camilla Colletts roman «Amtmannens døtre», at kvinnekampen er felles, uansett om vi er norske kvinner eller norske kvinner med innvandrerbakgrunn. De kvinnelige erfaringene har fellestrekk selv om de foregår langt fra hverandre i tid. Der jeg kjenner meg igjen i deler av historien til Gitte og Inger-Johanna, kan det samme ha vært tilfellet for din norske mormor. Det er ikke så lenge siden 1968, da det fortsatt var sosialt uakseptabelt for gifte norske kvinner å være yrkesaktive utenfor hjemmet. Bare én av ti var i lønnet arbeid. Selv i dag, når vi skriver 2023, er det kommuner i landet hvor en stor andel etnisk norske kvinner jobber deltid, fordi barna har skolefri hver onsdag. Det er forventet at det er kvinnen som skal ta seg av hjem og barn.   

Linjen kan trekkes til Gitte i «Familien på Gilje». Hun er moren som kalles Ma. Ma betyr mor på urdu, mitt morsmål. Det er derfor kanskje ikke så rart at Ma minner meg om min egen mor. Et sted i boken sier hun: «Men – man lever jo for barna»! Det er Mas «yndlings-trøstens sukk». Det har også vært min mors sukk, ikke uttalt, men levd. Hun har levd for barna, som så mange andre innvandrerkvinner som kommer fra hjem hvor kvinner som blir koner og mødre også dør som koner og mødre og intet annet.  

I Norge er det fortsatt slik i enkelte miljøer og familier at kvinners dødsbudskap blir meldt slik: «Denne mannens kone er død». Eller at en manns mor, søster eller datter er død. Uten å nevne hennes navn.  

Slik var det neppe i Norge på Mas tid eller kanskje var det nettopp slik? At hun ikke hadde en egen identitet løsreven fra mannens?