Kvinner i vår tid

Jonas Lies roman og Erik Werenskiolds tegninger er fortsatt relevante. Derfor er denne litteraturen viktig, derfor er kunsten viktig, slik Camilla Collett og Edvard Munch er viktige for oss i dag og for kommende generasjoner.  

For det vil alltid være noen som lever de livene vi andre har lagt bak oss. Noen kjemper fortsatt kamper vi andre for lengst har vunnet. De finnes i vår egen bakgård, i våre egne byer, blant våre egne naboer, venner og kolleger. Mange av disse kvinnene er ikke nødvendigvis klar over at norske kvinner en gang har vært der de selv står i dag. Skal de velge å følge tradisjonen, eller skal de velge friheten til å ta egne valg og avgjørelser? 

«Gammel før tiden» var hun blitt, som så mange andre «ma-er» i hussteller den gang, - gammel av å bære smålig grin, av kjas og mas, av aldri å få pengene til å strekke til, av å bukte og krøke seg, av bestandig se ut som intet og samtidig være alt, «… man lever jo for barna! …»

Å lese Jonas Lies roman var som å få en beskrivelse av min egen mor og mange andre førstegenerasjons innvandrermødre jeg kjenner. 

Kaptein Jæger ligner min far som, sammen med mange andre innvandrerfedre, er fanget i et mønster av tradisjonelle kjønnsroller. Jæger forventes å kunne forsørge sine fire kvinner, en kone og tre døtre. Døtrene skal giftes bort så snart råd er slik at andre menn kan overta forsørgerrollen for dem. Sønnen Jørgen derimot skal forsørge seg selv, sin kommende familie og de aldrende foreldrene. Derfor er det fornuftig å bruke penger på sønnens dannelse og utdannelse. Mens det betraktes som bortkastet å bruke penger på jentenes utdannelse. Selv i dag får jentene mindre mat og dårligere skolegang enn sine brødre i mange land. 

Både kapteinen og Ma vil ha jentene godt gift, noe som preger stemningen i familien. Alt handler om dette, men det krever en viss investering i kjoler og sko og dannelsesreiser til Ryfylke for Thinka og Christiania for Inger-Johanna. Forsørgeren liker det imidlertid ikke, hvorfor skal han bruke penger på jentene? Det er Jørgen som skal få utdannelse og status. Han sier følgende til sin kone etter at hun har overtalt ham til å sende døtrene ut og trenger silkebånd til kjolene: 

«Inn må hun!» [til Christiania] – men krigsomkostningene … Krigsomkostningene, Ma, dem har jeg lært i min strategi at fienden skal bære! Og stiftamtmanninnen må naturligvis sørge for hennes utstyr der inne”.  

Det er mulig å ha en viss forståelse og empati med kaptein Jæger, slik det er mulig å ha sympati med fedre i patriarkatet. De har omsorg for sine barn, gutter som jenter, og gjør det de tror er til deres beste. I den historiske og kulturelle konteksten, både Norge i 1840-årene og enkelte familier i Norge i dag, blir kvinner forsørget av menn. Mannen er families overhode og tar avgjørelser på vegne av familiemedlemmene. At fedre ønsker økonomisk trygghet for sine døtre er uttrykk for en type omsorg, men også for at de ikke ser på kvinner som noe annet enn omsorgspersoner som skal sette barn til verden, oppdra disse og holde orden i hjemmet. Kvinnenes potensiale og muligheter som uavhengige individer overskygges av normer og regler som i virkeligheten fungerer som stengsler for deres liv.  

Det er ikke bare kvinnens økonomiske avhengighet av mannen som er gjenkjennelig for kvinner som meg. Det er også synet på kjærligheten, og hvor lett den kreves ofret av patriarkatets menn og kvinner. Slik Ma og Jæger krever av Thinka. Det er her Werenskiold tegner en av sine sterkeste tolkninger av scenene i denne boken. Illustrasjonen skildrer en fortvilet Thinka som elsker Aas, men som må oppgi sin kjærlighet fordi han ikke er rik nok. Vi ser en mor som sørger med henne, men som samtidig vet at det ikke er noen vei utenom. For far krever dette, og far, som er syk og skrøpelig, kan dø om Thinka ikke gjør som hun bør. Thinka presses til å si ja til giftermål med en mye eldre, men mer bemidlet mann. 

«Intet sted å vende seg, ser du, når en ikke vil bli et stakkars uforsørget lem bortover familiene… sy, sy øynene ut av hodet, til en tilsist ligger der i en krok hos noen… et sådant hederlig tilbud ville mange synes var stor ting.»

«Aas – Aas – mor!... stønnet Thinka ganske svakt. Det vet Gud, barn, at så jeg noen annen utvei, jeg skulle vist deg den, om jeg så skulle holde fingrene i ilden for å gjøre det.»

Denne dialogen, denne scenen er som tatt ut av livene til mange kvinner jeg kjenner til.  

Inger-Johanna på sin side er kvinnen som nekter. Som står opp mot sin far. Det er lite som skulle tilsi at hun skulle ha mot til å gjøre det. Men under oppholdet i storbyen blir hun eksponert for nye perspektiver som stimulerer til nye tanker om sitt eget liv. Selv om målet med dannelsen skulle være å la kulturen overta naturen, altså et menneskes iboende trang til autonomi. En ung kvinne skulle formes, slik kvinner før henne hadde blitt formet, til å bli en av borgerskapets vakre og dannede kvinner som skulle være til behag og støtte for elitens menn. Det var et skarpt skille mellom kvinner og menn i byens sosiale liv. Kvinner ble verken betraktet som velutdannede nok eller egnet til å delta i viktige samtaler. Man skulle ikke utfordre etablerte sannheter eller si sin hjertens mening i et rom full av menn. Målet for kvinnen var å bli godt gift. For Inger-Johannas del ønsket faren at hun skulle bli hustruen til den verdensvante løytnanten Rønnow, som faren kjente godt fra før. 

Inger-Johanna er en reflektert ung kvinne. Hun har hatt mange meningsutvekslinger med den mer rebelske og intellektuelle studenten Arent Grip. Hun forelsker seg også i ham. Parallelt foregår bryllupsplanene med løytnanten, helt til hun protesterer og sier et tydelig nei til foreldrenes planer. Kaptein Jæger aksepterer til slutt hennes nei til giftermål med løytnanten, om enn motvillig. Han elsker sin datter, og hans datter har lært seg å snakke i et rom forbeholdt menn. Hun er villig til å betale kostnaden. For friheten har en kostnad. Inger-Johanna ender opp med å drive sin egen skole i Gilje-bygda, men hun velger å leve ugift. Her stopper likhetene mellom Inger-Johanna og dagens kvinner.  

Der Inger-Johanna ikke kan få bade i pose og sekk, er det stadig flere innvandrerkvinner og døtre av innvandrerkvinner som får velge sitt liv. De får mulighet til utdannelse, tjener egne penger og de gifter seg av kjærlighet. Men fortsatt gjelder dette dessverre ikke alle kvinner. Inger-Johanna betaler en høy pris for sitt valg. Å bli økonomisk uavhengig skal ikke måtte innebære å leve uten kjærlighet enten det gjelder kjærligheten til en livspartner eller kjærligheten til sin egen far, bror og familie.  

I  enkelte familier i Groruddalen, på Fjell i Drammen og andre steder der patriarkatet råder er det dessverre nettopp det som skjer. Også i 2023.