Tekst av forskningsarkivar Anita Kongssund

Dørene til Kunstindustrimuseet ble åpnet for publikum 6. oktober 1877 med Henrik A. Grosch som første direktør.

Lorentz Dietrichson (1834–1917), Norges første professor i kunsthistorie, var en av 1800-tallets betydeligste kulturpolitiske strateger. Han var en sentral drivkraft bak realiseringen av det han kalte «de fire ballonger», deriblant Kunstindustrimuseet i Kristiania (1876) og Kobberstikk- og håndtegningsamlingen (1877). Han var også sterkt engasjert i å få opprettet et skulpturmuseum, et kunstakademi, en kunst- og håndverksskole, og i det husløse Nasjonalgalleriets byggesak.

En annen av museets stiftere var gullsmed Oluf Tostrup. Hans rike boksamling og plansjeverk ble innlemmet som testamentarisk gave i 1882. Gaven ble fundamentet for Kunstindustrimuseets, og Nasjonalmuseets nåværende, bibliotek. Selv ble Dietrichson utnevnt til styreformann.

Formålet var «at fremme den norske Industri med Hensyn til smagfuld og paa samme Tid hensigsmæssig Form samt at udvikle Almenhedens sans i den Retning». Industrivarer erstattet i stadig større grad håndverk utover 1800-tallet.

For å høyne produktenes kvalitet og estetikk ble museet etablert i nær kontakt med håndverksfagene, småindustrien og husfliden. Slik ble museet selv en aktiv medskaper i en framvoksende internasjonal design- og kunsthåndverksbevegelse.

Samlingen

Impulser fra Østen

Nytt museum

På flyttefot

  • Kong Oscar II åpnet museet i to leide rom i Centralgården i Lillegrensen 7 i 1877.
  • I 1882 stod et nybygg klart for Kunstindustrimuseet og Kunstforeningen, på hjørnet Pilestrædet/Universitetsgaten. Arkitekt var Wilhelm von Hanno.
  • I 1902–04 ble det reist et fellesbygg for Kunstindustrimuseet og Statens kunst- og håndverksskole, den nåværende Edvard Munch- videregående skole i St. Olavsgate 1. Bredo Greve var arkitekt og Ingvar Hjorth utførende arkitekt. Johan Meyer stod for inventar og utstillingsskisser. Kunstneren Gerhard Munthe innredet og dekorerte rommene med norsk folkekunst: en rød, en blå og en hvit sal – flaggets farger. Veggene ble dekket av gammel norsk tekstil.
  • Emanuel Vigeland stod for utformingen av glassmaleriene i trappereposet i 1923.
    På 1930- og 40-tallet gjorde arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas omfattende påbygninger og ominnredninger: 4.-5. etasje ble bygget til, hvor fotoatelier og direktør- og vaktmesterleiligheter fikk plass i toppetasjen.
  • Solliløkken (1830), eller Bervens løkke, var tegnet av Christian Heinrich Grosch, og ble revet i 1940. I 1941 ble spillekabinettet, hagestuen og ballsalen gjenreist i museet. Dette var en gave til museet fra museets venneforening
  • Året etter ble «Det røde kabinett» fra det Kongelige Palé, Oslos tredje kongebolig, gjenoppsatt i museet. Paleet brant ned den 14. mai 1942.
  • I 1990 ble Café Solliløkken innviet i Ballsalen, mens «Hagestuen» ble innredet til museumsbutikk. Også dette var en gave fra museets venneforening.
  • I 2002 fikk museet status som «Norges designmuseum». Dette innebar statlige ekstrabevilgninger på 2 millioner kroner årlig de to neste årene, slik at museet kunne åpne den store nye utstillingen til 100-årsjubileet for det nye Norge i 2005. Samtidig ble det gjort omfattende endringer av basisutstillingene, hvor blant annet hele 2. etasje ble ombygget til designgalleri.
  • I 2003 ble Kunstindustrimuseet innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst.