Tekst av forskningsarkivar Anita Kongssund
Dørene til Kunstindustrimuseet ble åpnet for publikum 6. oktober 1877 med Henrik A. Grosch som første direktør.
Lorentz Dietrichson (1834–1917), Norges første professor i kunsthistorie, var en av 1800-tallets betydeligste kulturpolitiske strateger. Han var en sentral drivkraft bak realiseringen av det han kalte «de fire ballonger», deriblant Kunstindustrimuseet i Kristiania (1876) og Kobberstikk- og håndtegningsamlingen (1877). Han var også sterkt engasjert i å få opprettet et skulpturmuseum, et kunstakademi, en kunst- og håndverksskole, og i det husløse Nasjonalgalleriets byggesak.
En annen av museets stiftere var gullsmed Oluf Tostrup. Hans rike boksamling og plansjeverk ble innlemmet som testamentarisk gave i 1882. Gaven ble fundamentet for Kunstindustrimuseets, og Nasjonalmuseets nåværende, bibliotek. Selv ble Dietrichson utnevnt til styreformann.
Formålet var «at fremme den norske Industri med Hensyn til smagfuld og paa samme Tid hensigsmæssig Form samt at udvikle Almenhedens sans i den Retning». Industrivarer erstattet i stadig større grad håndverk utover 1800-tallet.
For å høyne produktenes kvalitet og estetikk ble museet etablert i nær kontakt med håndverksfagene, småindustrien og husfliden. Slik ble museet selv en aktiv medskaper i en framvoksende internasjonal design- og kunsthåndverksbevegelse.
Samlingen
Samlingens basis bestod av folkeindustri eller husflid, allmenn kunstindustri og en mønstersamling. Eldre norsk husflid, var blant de viktigste ervervelsene de første årene: Broderier, vevnader, smykke- og treskjærerkunst.
Promoteringen av husflid hadde også en praktisk og økonomisk side: Næringslivet skulle stimuleres. I 1886 fikk museet i oppdrag fra staten å sørge for husflidens fremme i kunstnerisk retning. I mange år drev museet kursvirksomhet blant annet i treskjæring og veving, og spilte en sentral rolle da Den norske Husflidsforening ble stiftet.
Innsamlingen av folkekunst opphørte i hovedsak etter opprettelsen av Norsk Folkemuseum i 1894. Nasjonale tradisjoner ble likevel ivaretatt ved at prestisjearbeider i billedvev fortsatte å være innsamlingsobjekter.
Interessen for vevnad var på høyden fra 1890-årene og fram til unionsoppløsningen i 1905
Foruten pedagogiske tiltak rettet mot produsentene av de ulike fagdisiplinene, skulle samlingene virke allment smaksdannende. Innredning og hjem ble et sentralt aspekt: Inspirasjonen kom hovedsakelig fra Arts and Crafts–bevegelsen i Storbritannia, og fra toneangivende svenske stilskapere som kunstnerne Carl og Karen Larsson, og forfatter og pedagog Ellen Key.
Tekstilkunstneren Frida Hansen, selv en fornyer av den kunstneriske vevkunsten, var kritisk til å oppmuntre «kunstfliden» på bekostning av «brukshusfliden». Hjemmeproduksjon av klær og nyttegjenstander var fortsatt økonomisk viktig for husholdningene, ikke minst for kvinners levebrød.
Impulser fra Østen
Interessen for Østen og det orientalske tok av etter verdensutstillingen i London i 1862. Særlig ble Japan en inspirasjonskilde og en katalysator for modernismen innen kunst og design. Plakatkunst ble også ervervet i denne perioden.
Utenlandsk og norsk kunstindustri
Det første store innkjøpet av utenlandske «nutidsarbeider» var glasskunst, innkjøpt på verdensutstillingen i Paris i 1878. Museet sikret seg også en fin samling art nouveau-objekter på verdensutstillingen i 1900.
Fokuset rettet seg deretter mer mot hjemlig design og ny kunstindustri, det vil si glasskunst, gullsmed- og sølvkunst, porselen, fajanse og vevkunst. Et eget rom i museet ble innredet til formålet.
Sølv og emalje var blant norske industridesigneres spesialiteter og av verdensklasse i kvalitet. Fra firmaet David Andersen mottok museet i 1909 et hovedarbeid innen norsk emalje: Gustav Gaudernacks Libelleskålen, utført i såkalt vindusemalje.
Nytt museum
Under direktørperioden til Grosch, i 1904, flyttet museet og Statens håndverks- og kunstindustriskole inn i den monumentale bygningen i St. Olavs gate 1/Ullevålsveien 5. Dette var da det største bygget i Oslo etter slottet.
Arkitektur
I mangel av et museum for arkitektur overtok Kunstindustrimuseets bibliotek i 1913 riksantikvar og arkitekt Hermann Schirmers samling av fotografier, skisser og oppmålingstegninger av eldre norsk bygningskunst og kunsthåndverk. Museet var fra 1880-tallet også et visningssted for arkitekturkonkurranser og byplanlegging, – fram til etableringen av Arkitekturmuseet i 1975.
Etterkrigstid
Utstillingene «Norsk Folkekunst» og «Bilder, broderi og keramikk fra Grini», produsert av fangene selv, var det første som ble vist etter krigen. Samtidig ble keramikk fra konsentrasjonsleiren innlemmet i samlingen.
Også fagdisipliner utenfor museets tradisjonelle fag- og kompetanseområde ble stilt ut, som «Italienske fotografier» (1939) og fotografen Alfred Eisenstaedts mest kjente bilder gjennom 30 år (1964). Museet presenterte også «Lydskulpturer», moderne musikkinstrumenter.
Norges første omfattende industridesignutstilling gikk av stabelen i 1963. Temaet ble fulgt opp til museets 100-års jubileum i 1976, som satte fokus på nordisk industridesign. Samtidig åpnet museet det første designgalleriet i 4. etasje. I 1993 ble galleriet igjen endret og nyåpnet.
I tillegg til omfattende utstillingsprogram drev museet også utstrakt forsknings-, undervisnings- og foredragsvirksomhet, og gav ut utstillingskataloger og årbøker. Videre var faglig konsulentvirksomhet/gjenstandsvurderinger en del av oppdraget.
Nyorientering
Thor Kielland, direktør fra 1928 til 1960, var i større grad enn forgjengerne opptatt av nyere stilidealer og samtidskunst. Han innførte årlige utstillinger av samtidig norsk kunstindustri og var medstifter av Foreningen Brukskunst i 1918. I særlig grad var Kielland opptatt av mote- og stilhistorie. Han tok dermed opp tematikken fra Lorentz Dietrichsons forelesninger i 1886, om mote og draktreform.
Etter arrangementet «Drakt og dans. Bydrakten i Norge gjennom 200 år» i 1933, ble motedrakt etablert som et nytt kompetansefelt ved museet. I 1948 ble det opprettet en egen tekstilavdeling ledet av Edle Astrup Due Kielland. Ekteparet Thor og Edle dokumenterte også sine private garderober på museets registreringskort. Flere av antrekkene var gaver til museet.
På flyttefot
- Kong Oscar II åpnet museet i to leide rom i Centralgården i Lillegrensen 7 i 1877.
- I 1882 stod et nybygg klart for Kunstindustrimuseet og Kunstforeningen, på hjørnet Pilestrædet/Universitetsgaten. Arkitekt var Wilhelm von Hanno.
- I 1902–04 ble det reist et fellesbygg for Kunstindustrimuseet og Statens kunst- og håndverksskole, den nåværende Edvard Munch- videregående skole i St. Olavsgate 1. Bredo Greve var arkitekt og Ingvar Hjorth utførende arkitekt. Johan Meyer stod for inventar og utstillingsskisser. Kunstneren Gerhard Munthe innredet og dekorerte rommene med norsk folkekunst: en rød, en blå og en hvit sal – flaggets farger. Veggene ble dekket av gammel norsk tekstil.
- Emanuel Vigeland stod for utformingen av glassmaleriene i trappereposet i 1923.
På 1930- og 40-tallet gjorde arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas omfattende påbygninger og ominnredninger: 4.-5. etasje ble bygget til, hvor fotoatelier og direktør- og vaktmesterleiligheter fikk plass i toppetasjen. - Solliløkken (1830), eller Bervens løkke, var tegnet av Christian Heinrich Grosch, og ble revet i 1940. I 1941 ble spillekabinettet, hagestuen og ballsalen gjenreist i museet. Dette var en gave til museet fra museets venneforening
- Året etter ble «Det røde kabinett» fra det Kongelige Palé, Oslos tredje kongebolig, gjenoppsatt i museet. Paleet brant ned den 14. mai 1942.
- I 1990 ble Café Solliløkken innviet i Ballsalen, mens «Hagestuen» ble innredet til museumsbutikk. Også dette var en gave fra museets venneforening.
- I 2002 fikk museet status som «Norges designmuseum». Dette innebar statlige ekstrabevilgninger på 2 millioner kroner årlig de to neste årene, slik at museet kunne åpne den store nye utstillingen til 100-årsjubileet for det nye Norge i 2005. Samtidig ble det gjort omfattende endringer av basisutstillingene, hvor blant annet hele 2. etasje ble ombygget til designgalleri.
- I 2003 ble Kunstindustrimuseet innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst.