På flyttefot

• Kong Oscar II åpnet museet i to leide rom i Centralgården i Lillegrensen 7 i 1877.
• I 1882 stod et nybygg klart for Kunstindustrimuseet og Kunstforeningen, på hjørnet Pilestrædet/Universitetsgaten. Arkitekt var Wilhelm von Hanno.
• I 1902–04 ble det reist et fellesbygg for Kunstindustrimuseet og Statens kunst- og håndverksskole, den nåværende Edvard Munch- videregående skole i St. Olavsgate 1. Bredo Greve var arkitekt og Ingvar Hjorth utførende arkitekt. Johan Meyer stod for inventar og utstillingsskisser. Kunstneren Gerhard Munthe innredet og dekorerte rommene med norsk folkekunst: en rød, en blå og en hvit sal – flaggets farger. Veggene ble dekket av gammel norsk tekstil.
• Emanuel Vigeland stod for utformingen av glassmaleriene i trappereposet i 1923.
  På 1930- og 40-tallet gjorde arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas omfattende påbygninger og ominnredninger: 4.-5. etasje ble bygget til, hvor fotoatelier og direktør- og vaktmesterleiligheter fikk plass i toppetasjen.
• Solliløkken (1830), eller Bervens løkke, var tegnet av Christian Heinrich Grosch, og ble revet i 1940. I 1941 ble spillekabinettet, hagestuen og ballsalen gjenreist i museet. Dette var en gave til museet fra museets venneforening
• Året etter ble «Det røde kabinett» fra det Kongelige Palé, Oslos tredje kongebolig, gjenoppsatt i museet. Paleet brant ned den 14. mai 1942.
• I 1990 ble Café Solliløkken innviet i Ballsalen, mens «Hagestuen» ble innredet til museumsbutikk. Også dette var en gave fra museets venneforening.
• I 2002 fikk museet status som «Norges designmuseum». Dette innebar statlige ekstrabevilgninger på 2 millioner kroner årlig de to neste årene, slik at museet kunne åpne den store nye utstillingen til 100-årsjubileet for det nye Norge i 2005. Samtidig ble det gjort omfattende endringer av basisutstillingene, hvor blant annet hele 2. etasje ble ombygget til designgalleri.
• I 2003 ble Kunstindustrimuseet innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst.