Museet for samtidskunsts historie

Begrepet «samtidskunst» favnet videre enn den aller nyeste og dagsaktuelle kunsten. Grunnstammen i samlingen var overføringen av Nasjonalgalleriets etterkrigskunst, med unntak av kunst på papir.

Framfor bredde-representasjon satset museet på utvalgte kunstnere og enkelte hovedverk.

Foruten ny norsk kunst ble det innkjøpt og stilt ut utenlandske verk og kunstnerskap, med vekt på internasjonale referanseverk fra 1960-, 70- og 80-tallet. Innkjøpene ble videre utvidet med tekstil-, installasjoner, foto- og videokunst, materialtyper som tidligere ikke inngikk i Nasjonalgalleriets samlingsprofil. Særlig rettet interessen seg mot kunstretninger som Arte Povera, land art, minimalisme og konseptkunst.
Til forskjell fra Nasjonalgalleriet ble kunstinnkjøpene, uavhengig av medium og materiale, behandlet av kun én felles innkjøpskomité.

«Uten tittel» var den første vandreutstillingen i museets regi og ble vist i Lillehammer Bys malerisamling høsten 1989.

Utstillingene «Terskel» I og II ble åpnet i eget bygg. Terskel-metaforen signaliserte forventingene til nyskapningen. Tittelen refererte også til selve dørterskelen, og den for mange vanskelige samtidskunsten.

Utstillingene skulle vise norsk samtidskunst både i samspill med og i kontrast til utenlandsk kunst. Det var særlig fokus på det som rørte seg i tiden.

Foruten å vise verk fra egen samling ble norske og utenlandske kunstnere invitert til å stille ut, som italienske Michelangelo Pistoletto i utstillingen «Minus objekter» og Gilberto Zorio.

De store og små temporærutstillingene var både egenproduserte og gjort i samarbeid med eksterne fagfolk.

I 1992 ble verk fra Erling Nebys privatsamling vist. Den bestod av sentrale internasjonale og norske etterkrigskunstnere som arbeidet i et non-figurativt formspråk, som Olav Strømme, Bjørn Ransve, Gunnar S. Gundersen og Jan Groth.

«Echtzeit – Tysk utakt» var en omfattende utstilling samme år. Den viste tysk kunst fra 1980–90- tallet, fortrinnsvis fra DDR. I 1994 viste museet russeren Ilya Kabakovs storslåtte installasjon Operasjonssal (Mor og sønn).

«Fokus 1950» var en forskningsbasert utstilling som tok for seg den norske etterkrigsmodernismen 1945-1955 med utgangspunkt i museets egen samling (1998).
Dette var museets til da mest omfattende presentasjon av norsk kunst hvis formål var å gi et kunstnerisk tverrsnitt av ti-årsperioden.

Fotografi var et eget satsingsområde. Fotografier av norsk-amerikanske Robert A. Robinson ble vist ved to anledninger i 1998, både i «Fokus 1950» og «Manité». Sistnevnte utstilling presenterte sentral norsk 1960-talls dokumentarfoto.

I 1995 kjøpte museet installasjonen Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) av Ilya Kabakov. Verket var et av de viktigste tilskuddene til samlingen og er et helt sentralt verk i kunstnerens produksjon: Beboeren i en sovjetisk imaginær kommunal fellesleilighet gav skrotet opphøyet status ved å arkivere, systematisere og stille det ut. Installasjonen var en samfunnskritisk kommentar til sovjetsamfunnet, men også en refleksjon rundt slektskapet mellom kunst og søppel. Som ikke-funksjonelle objekter sidestilles disse i Søppelmannens hierarki. Hva og hvorfor har noe verdi, og hva bør kastes og glemmes?

Kunstnere ble stimulert og fikk mulighet til å vise verk de tidligere ikke hadde fått vist fram. Hilmar Fredriksen Kommunikasjonstykke (1979) har en særstilling i norsk samtidskunst. Verket tar for seg samhandlingen mellom en rørlig og ekstrovert, men synshemmet stol-fører og en seende, introvert, men bevegelseshemmet passasjerer.

På midten av 1990-tallet ble det strid rundt museets kunstneriske linje. Var innkjøpene for smale, og ble norsk kunst tilsidesatt på bekostning av utenlandsk? Museet ble også kritisert for manglende kvinnerepresentasjon. Det ble endringer i innkjøpspolitikken: direktør og museets fagstab skulle heretter stå for innkjøpene, uten representanter fra kunstnerne. Omtrent samtidig forlot den internasjonalt orienterte direktøren, Jan Brockmann stillingen. Per Bjarne Boym tiltrådte som ny direktør i 1996.

Fra 1990 var Stiftelsen FOR ART (Institutt for forskning i internasjonal samtidskunst) en viktig støttespiller. Stiftelsens formål var blant annet å delta i forskningsprosjekter knyttet til museets egne samlinger. Internasjonale samarbeidsprosjekter med museer fra flere land var også sentralt.

Fusjonering

Byggesaken stod stadig på agendaen og i forbindelse med planleggingen av et fusjonert nasjonal museum for kunst, foreslo regjeringen å bygge på Tullinløkka.  I 2003 ble Museet for samtidskunst innlemmet i Nasjonalmuseet.