Historien om Haben

Historien om Haben
Skrevet av Dessale Berekhet 

Det er en mørk, stille natt. Utenfor vinduet mitt daler snøen sakte ned og farger alle ting hvitt. Den eneste lyden er den myke tikkingen fra klokka på veggen. 
Jeg sitter på senga. Senga jeg prøver å sove i for første gang. 

Rommet lukter fortsatt svakt av brente kaffebønner og søt røkelse. Noen ganger tar mamma med seg den eritreiske kaffeseremonien sin inn hit, og den varme lukten blir hengende igjen i timevis. 

Broren min Dejen sover allerede dypt på den andre siden av senga. Men jeg får ikke sove. Tankene snurrer rundt i hodet. Jeg tenker på hvordan alt kommer til å forandre seg hjemme hos oss nå. Hvis jeg skriver ned historien min, vil jeg kanskje forstå bedre hva jeg føler. 

Jeg heter Haben. Jeg er ni år gammel, og jeg kom til Norge da jeg var fem. 

Da mamma og jeg flyktet fra Eritrea til Sudan, var jeg bare to år gammel, og mamma var gravid med Dejen. Hvis soldatene hadde fanget oss ved grensen, ville de kanskje ha kastet oss i fengsel, uten mat eller vann. 

Mamma har fortalt at da vi endelig kom til Sudan, falt hun på kne, kysset bakken og hvisket fram en bønn. Jeg var for liten til å skjønne det da, men nå tror jeg det var fordi hun visste vi var trygge. 

Vi ble i Sudan i tre år. Det var der Dejen ble født, og jeg ble storesøster. Jeg husker fortsatt hvordan ting forandret seg da. Før hadde jeg pleid å sitte på fanget til mamma. Jeg følte at jeg hadde henne helt for meg selv. Men da Dejen kom, måtte jeg dele fanget og klemmene til mamma med ham. 

Huset luktet annerledes enn hjemme i Eritrea. Kanskje var det krydderne mamma brukte når hun lagde mat, eller vinden som alltid krøp gjennom sprekkene i veggen. Jeg likte ikke den vinden. Den blåste sand i øynene mine og fikk meg til å nyse. 

Men Sudan var ikke siste stopp. Etter tre år måtte vi flytte igjen. Det var en lang, skummel reise. I en stor, overfylt lastebil humpet vi gjennom det tørre landskapet i dagevis. Det var slik vi krysset Saharaørkenen. 

Jeg hadde hørt de voksne si at Sahara var kjempestor og tom. Men da jeg så ørkenen med mine egne øyne, virket den enda større. Bare sand, himmel og stillhet. Jeg presset mammas skjerf mot ansiktet for å beskytte meg mot sola og støvet. 

Etter det kom havet. Vi krysset Middelhavet i en liten gummibåt full av folk. Den var ustø og overfylt, og havet så ut som om det aldri tok slutt. Jeg husker ikke hvor lenge vi var der ute, men jeg husker hvor stille alle var. Kanskje vi var heldige. Det var ikke noen store stormer som dem folk snakker om. Jeg holdt mamma i hånda hele tiden. 

Til slutt kom vi til Norge. Jeg husker da jeg gikk ut og så snø for første gang. Det så ut som om skyer hadde falt ned fra himmelen – så hvitt og mykt var det. Alt føltes stille og nytt. Den kalde lufta stakk i kinnene. 

I Norge fikk vi et stort soverom med en seng som var stor nok til alle oss tre. Det var også et mindre rom med en enkeltseng for gjester. 

Mamma leser alltid for oss på senga. Noen ganger er det eventyr fra Eritrea, som det om det vakre barnet Zingbaba og det magiske treet. Men favoritten min er eventyret om den lure reven og de fire oksene med hver sin farge. 

Hver natt sov oksene med hodet vendt hver sin vei så de kunne holde vakt for hverandre. Men reven gjorde en avtale med villdyrene, og så begynte hun å spre løgner. «Den hvite oksen er for lett å se om natta», hvisket reven. Og de tre andre oksene trodde henne og sendte den hvite oksen vekk. Da kom villdyrene og spiste den. 

Etter det fortsatte reven å lyve helt til oksene sluttet å stole på hverandre. Og når de var alene, overfalt villdyrene dem én etter én. Den lure reven fikk det som var til overs, slik villdyrene hadde lovet henne. Jeg håper det ikke finnes mange mennesker som er som den reven i Eritrea. 

Etter godnatthistorien klør mamma oss i hodet. Da blir jeg bestandig søvnig. Men Dejen har alltid en million spørsmål. 

«Hvorfor er elefanter så store, og maur så små?» 
«Hvor drikker fiskene vann fra?» 
«Hvorfor sover vi om natta?» 

Noen ganger spør han om så mye at mamma bare ler og sier: «Jeg skal fortelle deg det i morgen», og dysser ham stille i søvn. 

For et halvt år siden sa mamma at faren vår skulle komme fra Eritrea. Han hadde vært i militæret. Jeg husket ham nesten ikke, bare fra noen gamle bilder. Dejen husket ham ikke i det hele tatt. Vi prøvde å snakke med ham på telefonen, men han kunne ikke norsk, og vi er ikke så gode i tigrinja ennå. Samtalene var korte og stille. 

Faren min heter Ghebre’egziabher. Det er mellomnavnet mitt også. Dejen og jeg synes det er vanskelig å uttale, men mamma kaller ham Gherie. 

I dag dro vi til flyplassen for å møte ham. Mamma hadde på seg den fineste kjolen sin og rettet på skjerfet hele tiden, selv om det allerede så fint ut. Øynene hennes skinte på en måte jeg ikke har sett før. Dejen spratt opp og ned på tærne. «Tror du han ligner på meg?» hvisket han. Jeg sa ikke så mye. Jeg holdt bare mamma hardt i hånda og prøvde å smile, selv om magen min kjentes nervøs ut. 

Mamma var glad. Vi også. Vi hadde med blomster. Naboen vår Johanne var med for å ta bilder og filme oss. 

Da dørene på flyplassen endelig åpnet seg, og vi så ham komme mot oss, hørte jeg mamma gispe. Hun tok noen skritt fram. Øynene hennes ble fylt av tårer, men hun smilte så bredt. Dejen grep meg i armen. «Det er han, ikke sant?» hvisket han, som om han ikke trodde sine egne øyne. 

Han så høyere ut enn på bildene. Først var ansiktet hans alvorlig, som om han ikke visste hva han skulle gjøre. Så åpnet han armene. Mamma løp bort til ham. Han holdt henne så tett inntil seg at jeg trodde han aldri ville slippe taket. 

Så snudde han seg mot oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle stå. 
Men han gikk ned på huk og ga oss en stor, varm klem. Jakka hans luktet nytt, liksom, det minnet om støv og sol og noe skarpt – men hendene hans var myke, og øynene var fylt av tårer. 

Etter at vi hadde kommet hjem og gjort oss klare til å legge oss, hendte det noe som overrasket meg. Mamma sa til Dejen: «Fra nå av skal du og søstera di sove på gjesterommet.» Dejen så forvirret ut. «Men det er pappa som er gjest. Han burde sove på gjesterommet.» 

Mamma lo, men Dejen var alvorlig. Hun sa: «Vet du det, hjemme i Eritrea var vi ni søsken. Alle sov sammen. Noen ganger klødde jeg søsteren min på beinet og trodde det var mitt!» Så lo hun litt, men det gjorde ikke Dejen. «Mamma», sa han, «vi er i Norge nå, ikke i Eritrea.» 

Mamma sluttet å smile. Hun så på oss med mildt ansikt. «Hør her, gutten min», sa hun. «Om et år vil det være en ny baby her, som også kommer til å sove i samme seng som dere.» Dejen så sint ut. «Nei! Jeg vil ikke dele seng med en baby!» ropte han. Mamma sukket. «Greit. Den skal få sitt eget rom. Gå og legg deg nå.» Dejen mumlet noe. Så gikk vi inn på gjesterommet. 

Mamma kysset oss god natt og gikk tilbake til stua, der pappa ventet på henne. 

Nå, når jeg ligger her i mørket, føles det som om jeg har mistet mer enn bare et rom. Jeg har mistet en liten bit av noe som føltes som mitt. 

Bilde: Erling Viksjø, Snippen, Luftforsvarets boliglag A/S, Oslo, 1953–54, Nasjonalmuseet. Foto: Teigens fotoatelier/DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum