Skjult for øyet

Forteller: 

Av og til ligg skjønnheiten i detaljane. Ved første augekast ser du kanskje ikkje restane av eldgamle skjell i kalksteinsgolvet i resepsjonen, eller at alle fugene mellom tusenvis av skifersteinar er nøyaktig ni millimeter store. 

Nasjonalmuseet er 55.000 kvadratmeter stort – det tilsvarar omtrent åtte fotballbanar. Bygget er fullt av hemmelegheitar og løysingar som er skjult for deg som går her.  

Visste du for eksempel at Nasjonalmuseet er bygd slik at det er beskytta mot framtidige klimaendringar? 

Cirka 14 meter under bakken som museet står på, går det store kloakktunnellar - i tillegg står bygget oppå tunellane som ledar ut på E18, fortel Jon Geir Placht, som er prosjektdirektør for Nasjonalmuseet.

Jon Geir Placht: 

Kjelleretasjene i dette bygget er jo da forankret i steinen over tunnelen. Det er lavd som et omvendt akvarium, i tilfelle vannivået heves.  

Forteller: 

Du som er på besøk kjem sannsynlegvis inn via vestibylen i første etasje. Og hvis du står der og lurer på kor du skal gå, kikkar du kanskje opp på informasjonstavlene på veggen. Ser du nøye etter, ser du kanskje at ingen av dei er festa med skruer i veggen.  

Jon Geir Placht: 

Ting henger i spalter fra taket, for å slippe å borre i steinveggene eller trepanelveggene. Det er skjult teknisk anlegg for all teknikk. Sett fra arkitektenes side, så har dette vært ekstremt viktig, og vi ser også fra museets side at dette gir gode resultater.

Forteller: 

Nasjonalmuseet har behov for å kunne frakte kunstverk som er store, høge og lange. Kunsten skal kunne tas direkte frå lasterampe og inn i to store kunstheisar. 

Jon Geir Placht: 

Hvor vi kan kjøre inn en bil, hvis det er det vi eventuelt skal frakte.  

I forhold til kunsthallen så er dette her et ekstremt stort utstillingsareal. Her har vi også tilrettelagt med en supersize-takluke. Hvor ekstra store objekter kan heises inn. 

Forteller: 

Taket er konstruert for å tåle stor vekt, fortel Ragna Jakobsen, som er senior utstillingsdesignar ved museet. 

Ragna Jakobsen: 

Det er for eksempel sveiset inn sånne opphengspunkter i taket som du kan henge 500 kilo fra, hvis det er en skulptur for eksempel som man ønsker å henge fra himlingen, da.  

Lyshallen er delt inn i tre, og den midterste hallen, da, er spesielt tilrettelagt for bruk av vann, for det er noen kunstnere som bruker vann eller væske i en eller annen form i sine verk.  

Forteller: 

Det er detaljar overalt, som er skjult for det blotte øyet. Frå fasaden med alarmsensorar og ein tykkelse som gjer at du ikkje kan køyra ein tanks gjennom veggen, til glassmonteren som skal oppbevare ein gjenstand.  

Bård Sandbæk jobbar i Statsbygg, og har saman med Nasjonalmuseet vore den som har kjøpt inn alt av montere til utstillingsromma. Alle monterne har sikkerheitsglass, og det heftigaste beskyttelsesglasset, tåler ein støyt.

Bård Sandbæk: 

Da tar det 12 minutter å komme seg gjennom med en slegge, med kraft. Og da vil det sannsynligvis oppdages at det er noe på gang.  

Forteller: 

Monterane er også bygd opp for å tåla seismiske forstyrrelsar, som for eksempel jordskjelv. 

Bård Sandbæk: 

For det kan jo være katastrofalt. En Ming-vase som sakte, men sikkert beveger seg på den sokkelen. 

Forteller: 

Ofte består monterane av mange lag med glass som er limt saman. 

Bård Sandbæk: 

Som er helt umulig å se. Men som da gir en annen type brytninger og refleksjon og farge. Og det har betydning for hvordan du opplever den gjenstanden inni. 

Forteller: 

Bård Sandbæk vil aldri heilt sjå på ein monter med samme blikk igjen. 

Bård Sandbæk: 

Nå er jeg like opptatt av å se på en monter og hvordan det ser ut i et museum, som kunstverkene. Fordi jeg vet nå hvor mye som ligger bak innholdet i det monteret.  

Og hvordan det skal fungere. Hvordan det tar seg ut over tid. Og hvor god den konstruksjonen da faktisk er. Så det blir litt sånn 'display case junkie' etter å ha vært med på en sånn type oppdrag.