Alvenes hvisking

Skuespiller
Det er en deilig sommerdag,  
den friske lund har reist sit tag,  
og lader løvet suse.  
I luften flagre alfer om,  
og hviske blidt: „O skynd dig, kom  
til vore lundehuse“!  

Forteller
Å være et helt menneske i samklang med naturen, var et ideal på attenhundretallet. Johan Sebastian Welhavens dikt, lest av skuespiller Erland Bakker, om den unge mannen som går inn i skogen der alvene hvisker og spør, er typisk for denne tiden: skogen som et sted for tanker, følelser og ro, nærheten til naturen. Mange opplever det samme i dag. 

Sharam Khalifeh kom til Norge som kurdisk flyktning fra flyktningleiren Al-Tash i ørkenen utenfor Bagdad, som treåring. I dag er han idretts- og friluftslærer for 9.-10.klasse, har krysset Grønland på ski og trives best i skogen.  

Sharam Khalifeh
Jeg er ikke religiøs, men den eneste gangen jeg har følt en følelse av at det er noe guddommelig, at det er noe sånn kosmisk, som er, ja, noe veldig intenst som ikke er mulig å beskrive for meg, det har vært i naturen.   

Når jeg kanskje kommer opp på en fjelltopp og så åpner landskapet seg på den andre siden. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. Det er så sterkt at du begynner å grine.

Skuespiller
Der er saa luunt, der er saa tyst,  
der falde blomster paa dit bryst  
fra rige lindegrene,  
og ønsker du at drømme sødt,  
da kan du hvile ganske blødt  
paa mosbelagte stene.  
  
Sharam Khalifeh
For meg så er det å være i skogen fravær av stress. Jeg føler at jeg finner roen mye lettere her. Det er færre distraksjoner.   

Og så føler jeg jo kanskje at det er her vi kanskje trives best, dypest sett da, som naturlige vesener. Så er jo byen kunstig, noe som vi har skapt og noen steder ser du ingenting av naturen, av det som faktisk er planeten.  

Mens når jeg går ut i skogen så er jeg ikke i Nittedal eller Oslo eller Norge nødvendigvis, jeg kunne vært i en skog i Kurdistan, jeg kunne vært i Latin-Amerika et eller annet sted og det er også noe jeg liker veldig godt, det er mye lettere å drømme seg bort, altså landegrensene og det som skiller. Vi stiller på like vilkår her ute og sånt som klasse og alt sånt forsvinner, det spiller ingen rolle for trærne.

Skuespiller
Jeg vandrer, ved det milde bud,  
paa skyggefulde stier ud  
til skovens grønne kammer;  
der hører jeg et sagte gny,  
der hviske alferne paany  
bag rankedækte stammer.