En begravelse om bord

Forteller
På 1800-tallet seiler Norge opp som en stor sjøfartsnasjon. 

Elisabeth Koren
Dette her var jo på den tiden da, unge gutter fra Sørlandet, kunne komme ut og se hele verden, og at husene på Sørlandskysten var fullt opp av eksotiske souvenirer fra Kina og Sør-Amerika og Afrika. 

Forteller
Elisabeth Koren, avdelingsdirektør på Norsk Maritimt Museum, forteller at norske skuter seilte mellom København og Rio de Janeiro, Hamburg og Hong Kong. Skutene var internasjonale arbeidsfellesskap. Mannskap kunne mønstre av og på i havnene de besøkte. Så gutter fra Porsgrunn jobbet side om side med sjøfolk fra Sao Paolo og New York.  

Og det er et lite glimt av dette livet Carl Sundt-Hansen har fanget i sitt maleri «En begravelse ombord». 

Mannskapet på dette bildet står rundt kapteinen på skipet, som har dødd mens de var på reise. 

Elisabeth Koren
Og så ser du at enken er der. Det var ikke uvanlig at kapteinen hadde med seg kona til sjøs. For disse seilskutene var jo rundt i hele verden, og da var skipene kunne være hjemme fra i årevis. Det var ikke uvanlig at man hadde med seg kona, i hvert fall når man var nygift og hadde lyst til å være sammen. Før man fikk barn. 

Forteller
Vi vet ikke hva som har rammet kapteinen. Signalflaggene på siden av skipet på maleriet forteller oss bare at de har forsøkt å tilkalle legehjelp. Men livet til kapteinen sto ikke til å redde.  

Det vi vet er at ofte, når noen døde, så kom de ikke hjem igjen, men ble igjen på havet. 

Elisabeth Koren
Det var vanlig med begravelser til sjøs. Hvis man hadde materiale, kanskje man bygget en kiste, men stort sett så var det vel vanlig å sy liket inn i seilduk, og så sammen med noen stein, noe tungt, sånn at det ville synke.  

Forteller
Mannskapet samlet seg på dekk, det ble sunget salmer. Styrmannen leste en bønn. 

Elisabeth Koren
…og så senkes da kroppen i sjøen mens man slår i skipsklokken.