Edvard Munch og Nasjonalgalleriet

Forteller:  

Du trodde kanskje at Edvard Munch i sin tid var et misforstått geni, og at det var først etter sin død at han ble anerkjent av de store institusjonene? 

Men så tidlig som i 1891, da Edvard Munch var bare 28 år gammel, kjøpte Nasjonalgalleriet sitt første bilde av ham. Munch sendte inn tre malerier til høstutstillingen. Nasjonalgalleriet kjøpte det ene, og eide med det sin aller første Munch – til 200 kroner. 

Nils Messel er magister i kunsthistorie, og har arbeidet mange år her ved museet. Han forteller at Munch tidlig ble genierklært: 

Nils Messel:  

Vi hadde behov for et geni – vi var ikke så veldig glad i ordet, men man brukte det nok, for å vise hvor viktig denne mannen var, ikke bare for den norske kunsten, men også for den nordiske, og ikke bare den nordiske, men også for det germanske. Han ble jo i sin tid betraktet som den viktigste germanske kunstner i Europa.  

Det var selvfølgelig fantastisk for ham å bli kjøpt inn, og få så mye krus på seg. Man ryddet hele museet i 1927 for den største utstillingen av Munch man noen gang hadde sett – det var svært uvanlig.

Forteller:  

Edvard Munch fikk allerede i 1924 sin egen faste sal på museet, som eneste norske kunstner noensinne.   

Nils Messel:  

Det hører med til fortellingen at han var ikke fornøyd med den, for det var et rom som hadde gjennomgang til andre rom. Han ville heller ha et rom hvor man kunne gå inn og så måtte gå ut igjen av.  

Forteller:  

Selv om Munch var opptatt av hvordan publikum skulle se kunsten hans, skal han ha vært en sky kunstner, som ikke dukket opp selv da museet ga ham en ny flott sal ved Nasjonalgalleriets 100-årsjubileum i 1937 og inviterte kongen til åpningen: 

Nils Messel:  

Da dro han seg en tur ut av byen. Så han var ikke så veldig opptatt av å menge seg med oss andre.  

Forteller:  

Men folket fant sin Munch. Til utstillingen i 1927 ble det satt opp tog fra Trondheim og Bergen med reduserte billettpriser. Over tretti tusen mennesker så utstillingen.

Nils Messel:  

Det er helt fantastisk. Og det er ikke noe rart at vi også i dag har et vakkert Munch-rom til ham!