Lørdagskveld

Halfdan Egedius
276
3 min
Halfdan Egedius, «Lørdagskveld», 1893
Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet
Datering: 1893

Transkripsjon

Widar Halén: 

Og det var jo sånn at det var et ikon for oss, dette lille maleriet her. Når man så det, så forstod man at ok, da er det noen her i dette huset som er homoseksuell. Sånn tenkte vi. Det var som et tegn. 

 

Forteller: 

Pensjonert kunsthistoriker og mangeårig medarbeider på Nasjonalmuseet Widar Halén, er litt ekstra glad i maleren Halfdan Egedius bilde Lørdagskveld” fra 1893. Halén - og mange med ham – har nemlig tolket dette bildet som en illustrasjon på skeiv kjærlighet, med utgangspunkt i kunstnerens nære vennskap med den tolv år eldre Telemarks-maleren Torleiv Stadskleiv. 

 

Widar Halén: 

Det var jo et av de absolutt malerier som jeg beundret, og som hadde nettopp det der at du kjente deg igjen, fordi du så denne nærheten mellom de to, og du så at det var noe veldig spesielt med det vennskapet, og dette glødende rundt figurene, som gjør at du skjønner at her er det noe helt spesielt kunstneren har villet si. Og det har jo ikke vært sagt i norsk kunsthistorie veldig åpent før, så det er jo fint at dette kommer frem nå. 

 

Forteller: 

Mennene på bildet vender ryggen til, og noen velger å tolke det som om de vil skjule noe, som om de to har en felles hemmelighet.   

De finner hverandre uavhengig av tidens moral. Halfdan Egedius ble bare 21 år, men brevvekslingen mellom ham og Stadskleiv, som er bevart i Nasjonalbiblioteket, vitner om et nært forhold, om tilbakeholden kjærlighet og savn. 

 

Widar Halén: 

Jeg blir jo litt rørt av denne historien. Det er jo veldig spesielt. Så det har jo nettopp med det der intime forholdet å gjøre, da, mellom to menn, som man ellers ikke tenker på når man ser det i museet. 

 

Forteller: 

Siden 1960-tallet da det fremdeles var kriminelt å være homoseksuell i Norge, er postkort og trykk av Lørdagskveld” blitt hengt opp hjemme hos homoseksuelle som et ikon for fri kjærlighet, også hjemme hos Widar Halén. 

 

Widar Halén: 

Jo, jeg hadde jo det fra min ungdom på 60- og 70-tallet, som postkort, ettersom jeg også er gay, så så jeg jo disse. Og det ble ofte hengt i hallen eller i entréen, så man så det umiddelbart når man kom inn. Og da forstod jo den andre, som også kanskje var homoseksuell, men gift, at her er det en frende, her er det noen jeg kanskje kan åpne meg for. Så sånn ble det brukt, bevisst.