De siste skudd

Lin Stafne-Pfisterer:
Ekeland var en veldig politisk engasjert mann, han var en åpen kommunist, og det fikk han også fram i bildene sine.

Forteller:
Nasjonalmuseets Lin Stafne-Pfisterer snakker om kunstneren Arne Ekeland, som ble født i Bøn i Eidsvoll i 1908. Etter malerstudier og en periode i Paris i 1930-årene leverte han et omfattende forslag til utsmykking av det nybygde Oslo Rådhus. Skuffelsen var stor da han ikke vant frem med forslaget sitt, men han skulle snart få oppleve fremgang.

Lin Stafne-Pfisterer:
Maleriet De siste skudd det var kanskje det siste arbeidet han hadde laget da han åpnet utstilling på Kunstnernes Hus 29. mars 1940, bare dager før krigen brøt ut.

Forteller:
Utstillingen begynte som en storartet suksess. Ekeland solgte mange bilder de første dagene. Maleriet De siste skudd ble kjøpt av den rike bankmannen og kunstsamleren Johannes Sejersted Bødkter.

Lin Stafne-Pfisterer:
Heldigvis. Fordi etter invasjonen 9. april, så ble utstillingen pakket ned, rullet opp på blindrammer og gjemt vekk det som ikke var solgt. Når vi ser på De siste skudd, så er som det en heftig bølge som drar gjennom bildet fra ytterst til venstre, og som kulminerer i et tårn av mennesker, som er disse soldatene som står og faktisk skyter rett imot de som har søkt tilflukt på øya. Og hvem er det? Det er presten, kapitalisten og soldaten som representerer kirken, kapitalen og militæret. I bakgrunnen ser vi den bombede byen og i forgrunnen av bildet så ser vi håpet, da ser vi at det er barna som bygger opp byen. Og helt, helt til høyre i bildet kan man se en åker, og at det er noen som dyrker korn, så det er fremtidshåpet.

Forteller:
Etter at De siste skudd hadde hengt hos samleren Johannes Sejersted Bødkter i mange år, kjøpte Nasjonalgalleriet bildet i 1965. Ekelands harde politiske linje er ekstra tydelig i dette bildet, med skuddene som voldsomme punktum for en revolusjonær nystart.

Lin Stafne-Pfisterer:
Og det var jo en kjempekontrast egentlig til de som faktisk kjøpte bildene hans, og som langt ut frem til i dag kan man se det i alle mulige bedriftslokaler, at den røde kommunisten, og hans budskap henger på veggen. Men sånn er det med kunsten. Den har en egen kraft, og det estetiske er for mange også like viktig.