Prosjekt Gjerdeløa

Marianne Heske
284
3 min
Marianne Heske, « Prosjekt Gjerdeløa», 1980–1981
Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet
Datering: 1980-1981

Transkripsjon

Forteller:
Det er en sensommerdag i 1980.
Høyt oppe i Tafjordfjellet på Sunnmøre er Marianne Heske og noen karer i ferd med å demontere en 400 år gammel høyløe.
Stokk for stokk demonteres og sendes den ned den bratte fjellveggen i en løypestreng, helt ned til fjordkanten.
Der blir alt stablet inn i Heskes lille varebil og kjørt til Paris-Biennalen.

Slik startet Prosjekt Gjerdeløa; En ett år lang prosess der en høyløe først ble flyttet fra Tafjord til Pompidou-sentret i Paris, så til Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo, før det lille huset til slutt ble fraktet tilbake til Tafjordfjellet.

I Paris inngikk løa i en todelt rominstallasjon. Det første rommet var fylt av fotografier, tekster og kart, og viste løas ferd fra den norske fjellheimen til metropolen Paris.
I det andre rommet sto løa alene, med et torvtak som duftet som fjellbeite i sommerregn.

Interesse for løa var stor.
Stående foran huset kunne man høre folk snakke:

Skuespillere:
«Tenk, lyngen lever!»,

«Men treverket er vel ikke ekte? Bare en god imitasjon?»,

«Hvilken målestokk har huset? Sikkert én til ti. Meget interessant»,

«Men firehundre år kan huset ikke være! Sagen var ikke oppfunnet den gang!.»

Forteller:
I Paris var det ingen som stilte spørsmål ved om Gjerdeløa var kunst. Men da løa kom tilbake til Norge og ble vist på Henie Onstad, utløste verket heftig debatt.

Hvordan kunne en gammel høyløe bli omgjort til kunst?!
En kritiker skrev: «Hva er det for et åndssvakt miljø som går med på at dette plutselig skal være hennes kunstverk?»
Og mange var enige.
Å flytte en løe var noe alle kunne gjøre. Hvis kunstneren ikke skapte verket med egne hender, hvordan kunne det da være kunst?!

Heske selv kalte løa «en nasjonalromantisk readymade». Men prosjektet handlet ikke bare om hva vi definerer som kunst.

Heske ønsket også å utfordre de ulike måtene verket ville bli oppfattet på i Frankrike og Norge. Ved å plassere en eldgammel løe i Pompidou-senteret, åpnet verket for at man kunne reflektere rundt forholdet mellom sentrum og periferi, mellom fortid og nåtid, og mellom uberørt natur og urban kultur.