Darfegoađi

Joar Nango:

Det aller fineste med å være på vidda, det er jo å høste naturens rikdommer og fortære det og tilberede det på plassen. Det synes jeg er det fineste som finnes. Fiske om sommeren eller jakt på høsten.

Forteller:

Dette sier Joar Nango, samisk arkitekt og kunstner.

Nango liker best å høste, og bygge av ting som finnes på det stedet han er. 

Joar Nango: 

Det er en helt naturlig ting å gjøre for mennesker, å hente ut virke på en skånsom måte i alle mulige naturområder.

Her har vi jo en darfegoađi, en torvgamme, som er bygd opp med et sånt bealljegoahti-prinsipp med de herre fire bealljtan som er bøyde bjørkestokker som står montert sammen og lager en liten sånn halvkule, som er never og torv utenpå.

Her har vi henta ut både furu og bjørk, vi henta ut noen vekster som vi planta inne i det lille hagemiljøet oppå Nasjonalmuseet sitt tak, og prøver å skape en grønn, liten pustende lunge med et ildsted, et sted å krype inn å være i en annen tid, i midten av Oslos asfalt- og betongjungel. 

Noe grønt, et grønt rom, et pustende rom, en liten lunge.

Forteller: 

Du kan prøve selv, sette deg ned ved bålet, kjenne varmen, side om side med dem som sitter med deg, uten å måtte si noe. Bare sitte der, sammen, midt i byen.

Joar Nango:

Å være i lag, å samles rundt et ildsted, bare den handlinga, er noe unge folk som vokser opp i byer i dag for eksempel, ikke får så lett. 

Man har et ildsted, og ikke bare et utendørs ildsted, men et lite rom som er bygd opp rundt ildstedet, det er jo det en gamme er. Det er jo egentlig bare et cover, et lite deksel rundt rommet for å beskytte ilden, for å være i nærheten av ilden, både lyset og varmen som et slikt bål og ildsted gir, da.

En darfegoađi.