Rem Koolhaus og Norge og Nasjonalmuseet

Giovanni Battista Piranesi

Transkripsjon

Forteller: 
«Planen er helt enkelt et emblem, en kode, et redskap,»  

Dette er et sitat av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas – kanskje en av de viktigste arkitektene de siste hundre årene. 

Han snakker om hvordan Piranesis Campo Marzio-plan har vært en inspirasjon og et redskap for ham og for OMA - Office for Metropolitan Architecture, som ble etablert av Koolhaas og kolleger i 1975. 

Det som gjør den så tiltrekkende, forsetter han «er at den er kaotisk og organisert på samme tid». 

Koolhaas spør seg hva arkitektur er og utfordrer på ulike måter selve forutsetningene for et bygg og dets relasjon til omgivelsene.  

Og hans bruk av Piranesis plan som inspirasjon har endret seg over tid.  

I løpet av de siste 30 årene har innflytelsen Campo Marzio-planen blitt tydeligere. Hvor den før virket mer som et dekorativt element, som i forslaget til det nye biblioteket i Paris i 1992, har den nå blitt en mer integrert del Koolhaas og OMAs prosjekter. 

Hyperbuilding i Bangok og Togok Towers i Seoul, begge fra 1996, er nærmest fantasiprosjekter. Hyperbuilding stabler en hel by i høyden med et knippe tårn som rager en kilometer til vers og dekker fem millioner kvadratmeter og huser 120 000 mennesker. 

OMA og Koolhaas sine prosjekter på 2000-tallet makter å integrere Piranesis Campo Marzio-plan i økende grad.  

I det gigantiske senteret for den kinesiske rikskringkastingen CCTV i Beijing er ikke planen bare en formidler mellom bygningen og byen, den er bestemmende for designen(utformingen).  

Koolhaas oversetter Piranesis grafiske linjer til digitale piksler som i sin tur transformeres til parkelementer, kumlokk og fortausmønstre. Byen som disse bygningene står plantet i er egentlig ikke det moderne Beijing, men antikkens Roma. 

Det er ikke alltid like lett å få øye på planen i disse prosjektene annet enn som en referanse i et eller annet forstudium. Men, som Koolhaas sa om Piranesis plan i forbindelse med Nasjonalbiblioteket i Doha i 2019 –  
«den er konstant der; den er vanskelig å viske ut»