Foto: Chiara Masiero Sgrinzatto, Luca Nicolò Vascon / Nasjonalmuseet

Tekst av seniorkurator Martin Braathen

I utstillingen Det vi deler. En modell for bofelleskap har det norske arkitektkontoret Helen & Hard bygget et nytt bofellesskap. Men hva er egentlig et bofellesskap, og hvordan oppstod boformen?  

I dagligtale brukes begrepet bredt, om forskjellige omsorgs- og spesialboliger, og boliger for bestemte aldersgrupper, og det benyttes gjerne synonymt med «kollektiv». Innen boligplanleggingen derimot, har begrepet «bofellesskap» en klar betydning. 

Det man kaller det nordiske bofellesskapet kan tidfestes til rundt 1970. Den danske arkitekten Jan Gudmand-Høyer skrev i 1968 artikkelen «Det manglende led mellem utopi og det forældede enfamiliehus». Her skrev han om en ny boform som befant seg midt mellom den konvensjonelle eneboligen, som også i dag er Nordens vanligste boform, og de utopiske kollektivsamfunnene, der mennesker samlet seg rundt et politisk eller religiøst ideal. Gudmand-Høyer beskrev en boform med relativt små, private boenheter mellom store, sosiale fellesarealer. For Gudmand-Høyer var selve det sosiale fellesskapet en nødvendighet i den fremtiden han så for seg, der ny kommunikasjonsteknologi gjorde at mennesker ville reise mindre og bli mer lokale.

Bofellesskapet Skråplanet med 33 boenheter, ett felleshus og delte utearealer, tegnet av Jan Gudmand-Høyer stod ferdig i 1973.

Begrepet bofellesskap festet seg gjennom 1970-tallet, som en definisjon på en frivillig sammenslutning av fullt utstyrte boenheter som deler på fellesarealer og fellesfunksjoner som verksteder, gjestehybler og felles kjøkken. Bofellesskapet har et dugnadsbasert, sosialt fellesskap, gjerne knyttet til felles måltider og hobbyaktiviteter.   

Et av Norges første felleskjøkkenhus i Gabels gate 4 stod ferdig i 1928. Tegnet av Just Borthen og Paul Eugen Brantzeg.
Foto: Wikimedia Commons/Jan Tore Egge

En dugnadsbasert form

Bofellesskapet var selvfølgelig ikke den første kollektive boformen i Norden. Fra 1800-tallet oppstod for eksempel såkalte felleskjøkken- eller kollektivhus, der beboerne betalte for kantinemiddager og iblant barnepass. I Norge hadde vi blant annet felleskjøkkenhus i Balders gate, tegnet av arkitekten og byplanleggeren Harald Hals, og i Gabels gate i Oslo. Begge sto ferdig på 1920-tallet.

«Kollektivhuset John Ericssonsgatan» i Stockholm, tegnet av Sven Markelius, hadde både barnepass og kantine.
Foto: Wikimedia

I Danmark var Centralhuset i København klart i 1907, og i Sverige er det mest kjente Sven Markelius og Alva Myrdals funksjonalistiske Kollektivhus fra 1935 i Stockholm. Mange av kollektivhusene fra var drevet frem av idealer om frigjøring av arbeidere og kvinner.

«Sættedammen» var tegnet av arkitektene Theo Bjerg og Palle Dyreborg og stod ferdig i 1972.
Foto: Arkitekturbilleder.dk

Et viktig skille i utviklingen av den nordiske bofellesskapsmodellen, var at de nye bofelleskapene som oppstod rundt 1970, skilte seg fra de servicebaserte kollektivhusmodellene, der man betalte for fellestjenester. De nye bofelleskapene skilte seg også fra de mange eksperimentelle, politiske kollektivene fra 1960-tallet, der målet var å oppløse kjernefamilien og seksualmoralen. De to første bofellesskapene etter den nordiske modellen, var danske Sættedammen (1969-1972) og Skråplanet (1965-1974), som begge sprang ut av prosjekter som Gudmand-Høyer var med på.

To av Hovseterfellesskapets primus motorer, Kari Husabø og Karen Sofie Brynhildsen i 1976.
Foto: digitaltmuseum.no/Arbeiderbladet

Det første norske eksempelet er Borettslaget Bergsligata 13 i Trondheim, som ble etablert som et politisk kollektiv i 1972 på en midlertidig adresse, og som utover 1970-tallet utviklet seg i tråd med den nordiske bofellesskapsmodellen.  Bofellesskapet Kollektivet på Hovseter (1976), var resultatet av mange års kamp for tre kvinneorganisasjoner som ønsket å hjelpe flere kvinner ut i arbeid. Fellesskapet var også der først tenkt som et servicebasert kollektivhus, men utviklet seg til et dugnadsbasert bofellesskap.

McCamant og Durrets første utgave av Cohousing fra 1988 – med forord av arkitekten Charles Moore.
Foto: Internet Archive

Utbredelse, eieform og kritikk

At bofellesskap («cohousing») har blitt et internasjonalt begrep som henviser til Norden, er muligens en tilfeldighet, for Norden var ikke alene om å utvikle fellesskapsbaserte boliger i denne perioden. Men det engelske begrepet cohousing ble utviklet og spredd av de amerikanske arkitektene Kathryn McCamant og Charles Durrett, som studerte bofellesskap i Danmark på 1980-tallet. De tok konseptet med seg tilbake til USA og ble viktige formidlere av bofellesskap og «cohousing» utenfor Norden. I dag finnes det bofellesskapsforeninger over hele verden – blant annet i USA, Canada, England, Australia –  som alle henviser til opphavet i Norden.

En særegenhet for den nordiske bofellesskapsmodellen, som ikke er like vanlig utenfor Norden, er den utstrakte bruken av selveiermodellen («owner-occupancy» på engelsk). I Norden hadde selveieridealet siden mellomkrigstiden vært en sosialdemokratisk linje i boligpolitikken. Denne linjen bygget på at ingen skulle gjøre seg avhengig av huseieren. I bofellesskapene som vokste frem fra rundt 1970 i Norden, ble dette også den dominerende trenden. Dette hadde flere årsaker: det var vanskelig å skaffe statlig finansering av eksperimentelle boligprosjekter, og finansiering av utleieboliger var vanskelig å kombinere med medvirkningsprosesser der beboerne selv deltok i utformingen av boligen. Men selveierformen ga også et økt eierskap til og ansvar for fellesrommet – alle var pliktet til å kjøpe og finansiere et bestemt antall kvadratmeter fellesareal. Slik ble selveierfellesskapene også eksperimenter med felles eiendom og eierskap.

Bofellesskapsmodellen har også fått kritikk for å være ekskluderende. Det sterke fellesskapet kan oppfattes som eksklusivt, og det finnes kritikere som har sammenlignet bofellesskap med såkalte gated communities – inngjerdede og ofte velstående boligområder som er adskilt fra omgivelsene. Effekten av et bofellesskap på et nabolag handler mye om hvordan fellesrom og -funksjoner forholder seg til gaterommene og byen rundt.

I utstillingen Det vi deler, er temaer rundt eierskap og deltakelse tatt opp i filmen Å bygge en seng / Å bygge et hjem, av Anna Ihle.

Jobber ... Jobber ...
«Havstein»
Foto: Husbanken

Arkitekturen i nordiske bofellesskap

Bofellesskap kommer i nær sagt alle former og størrelser. I Danmark var de tidligere nevnte bofellesskapene Sættedammen og Skråplanet basert på småhus med rundt 30 boenheter. I Norge sprikte størrelsen på de tidligere fellesskapene fra høyblokka i Kollektivet Hovseter, med sine over 150 boenheter, til Bofellesskapet Havstein (1986), med tre boenheter. Mange bofellesskap ligger urbant til, som Bergsligata i Trondheim, eller Friis gate i Oslo, mens andre ligger mer landlig til, som Havstein og mange av de større danske bofellesskapene.

«Havstein»
Foto: Husbanken

Den arkitektoniske tilnærmingen er også forskjellig. Noen bofellesskap er spesialtegnet for formålet, mens andre har blitt tilpasset, slik som Kollektivet på Hovseter, som overtok bygninger som opprinnelig var tegnet for konvensjonelle leiligheter. De danske prosjektene på 1970-tallet var i stor grad spesialtegnete prosjekter. Først på 1980-tallet kom det flere relativt ambisiøse arkitekttegnede bofellesskap i Norge.

Kollektivet Havstein (1986) i Trondheim, tegnet av Kjell Kristiansen for Ragnar Enghs arkitektkontor, var et spesialtegnet bofellesskap for tre familier. I et formspråk som trakk veksler på både norsk trehustradisjon og internasjonal postmodernisme, var fellesrommene delvis glassdekkete områder, mens de private boenhetene var skreddersydd for hver enkelt familie, bygget i treverk over to plan, med både doble takhøyder og halve etasjer.

Foto: Husbanken

Bofellesskapet Samba Bærumba, tegnet av Planforum, ble utviklet for en boligutstilling i Bærum i 1987. Det består av seks rekkehus, med en indre, overdekket glassgate, et felleshus i to etasjer i forlengelse av gaten, og innglassede hager som skulle fungere som private buffere mellom den private og offentlige delen.

Foto: Jan Martin Berg

Et tredje bofellesskap med tydelig signatur, var Villa Holmboe i Tromsø (1988). Det ble først tegnet av arkitektkontoret Blå strek, og senere fullført av arkitekt Gudmund Sundlisæter. Et karakteristisk trekk er et fremtredende tårn i hjørnet av bygget, som huser fellesfunksjonene i prosjektet.

Felles for disse spesialtegnede prosjektene var et ønske om å gi boformen et særegent arkitektonisk uttrykk – og at spesielt fellesrommene utheves arkitektonisk. Dette er trekk som er videreført i flere nyere bofellesskap, inkludert Helen & Hards bofellesskap Vindmøllebakken i Stavanger, og ikke minst i det nye bofellesskapet som er utviklet i paviljongen i i Venezia.

Foto: Chiara Masiero Sgrinzatto, Luca Nicolò Vascon / Nasjonalmuseet

Et uttrykk for fellesskap

Bofellesskapet som vises i Venezia integrerer alle formene som er nevnt over. Det bygger på en medvirkningsprosess med beboerne, og har en dugnadsbasert fellesskapsform. Det har en arkitektonisk utforming som både legger til rette for individuell tilpasning for den enkelte beboer, og samtidig uttrykker en kollektiv estetikk. Det fremhever fellesrommet som det viktigste, men gjennom en såkalte «delesone» i mellomsjiktet mellom den private enheten og fellesrommet, får hver av beboerne mulighet til å uttrykke seg og skape særegne sosiale situasjoner.

Et redskap for dette, er et nytt byggesystem i heltre, som både utgjør husets konstruksjon og brukes til møbler som beboerne kan bygge selv. Dette skaper et felles landskap mellom de private leilighetene som kan integrere en stor mengde forskjellige ønsker, behov og personlige uttrykk.

 I utstillingen i Den nordiske paviljongen er byggesystemet tatt i bruk for «tradisjonelle» fellesfunksjoner som kjøkken, syverksted, drivhus og lesekrok, men også mer tvetydige soner som gjemmesteder for barn eller halvoffentlige soner der leiligheter åpnes opp og blir en del av fellesrommet. Slik utfordres grensen mellom det private og det offentlige, det eide og det delte. Ved at hver beboer har en delesone i direkte tilknytning til sin private enhet, har de et nytt og større ansvar for å aktivere denne sonen.

I Venezia er en collage fra en medvirkningsworkshop med beboere stilt ut
Foto: Chiara Masiero Sgrinzatto, Luca Nicolò Vascon / Nasjonalmuseet

Morgendagens bofellesskap i Norden og utenfor

Innenfor dagens boligmarked, ser man at spesielt store boligprosjekter ikke klarer å møte behovene til den enkelte beboer på gode måter. Det er sjelden direkte kontakt mellom arkitekt og sluttbruker, og boligene utvikles innenfor standardiserte formler, og for gjennomsnittlige, tenkte beboere. Når de fremtidige beboerne får delta allerede på planleggingsstadiet kan bofellesskapsmodellen gi den enkelte plass i den store boligproduksjonen, selv innenfor den kommersielle boligbyggingen. Ved å tilrettelegge for at beboere kan møtes og organisere seg på forhånd kan de ta plassen på den andre siden av bordet, som byggherrer og oppdragsgivere for prosjektet.

Slik peker Det vi deler på både en metode og et byggesystem, som kan la seg gjennomføre innen flere mulige former for bofellesskap. Den er både en videreføring og en videreutvikling av den nordiske bofellesskapsmodellen.

Kilder:

Lene Schmidt, Boliger med nogo attåt, Oslo: Husbanken 1991

Lene Schmidt, Nye boliger med «nogo attåt», Oslo: NIBR 2002

T. Lange / S. Wahl Ekedahl, Fra servicehus til dugnadsfellesskap: Borettslaget Kollketivet 1976-2016

A. Eriksen / Joakim Skajaa (red), Pollen #2: Bofellesskap, Eriksen Skajaa Arkitekter 2002

Bodil Graae, «Børn skal have hundrede forældre», Politiken 9.4. 1967

Jan Gudmand-Høyer, «Det manglende led mellem utopi og det forældede enfamiliehus», Dagbladet Information, 26. juni 1968.

Henrik Gutzon Larsen, “Three phases of Danish cohousing: tenure and the development of an alternative housing form”, i Housing Studies, Volume 34, 2019

Francesco Chiodelli, “What is really different between cohousing and gated communities?”, i European Planning Studies, Volume 23, 2015.