Tekst av samlingsmedarbeider Peder Valle
Christianshavn i København, en gang i siste halvdel av 1700-tallet.
Måkeskrikene blander seg med støyen i havnen, med lydene av et skip som losses. Det lyder høye rop, ordrer blir gitt; tunge kasser løftes, skyves og bæres i land, store stråballer rulles opp og ut fra skipets lasterom. Skipet har seilt «på Østen», som det heter, og er omsider tilbake i København etter to år, som er tiden det tar å nå helt til Kina og tilbake igjen sjøveien.
Det store skipet seiler under dansk flagg, og den dyrebare lasten bestyres av det Kongelige Danske Asiatiske Kompagni. Kompaniet har tjent godt på handelen med silke, te, krydder… og porselen. I kassene og de store stråballene ligger tusenvis av porselensgjenstander, som har vært stuet nederst i skipet, som ballast.
Nå blir det spennende å se om kopper, kanner, punsjeboller og tedåser har overlevd den lange overfarten, eller om man finner skår og knuste drømmer når kassene åpnes. Hvordan har det gått med det store serviset som kammerråden bestilte til sin datters bryllup? Er dobbeltmonogrammet malt riktig? Har kineserne forstått tegningen som ble sendt?
Det går rykter om en som var uheldig; han sendte over en tusjtegning som ble vannskadet på veien, og fikk i retur et helt servise med vannskadd familievåpen – katastrofe!
Mesteparten er likevel ikke spesialbestilt, men skal selges på auksjon. Dette er store partier, flere hundre kopper eller titalls tekanner kan selges som én enkelt lot. Kanskje er det ikke til å undres over at mye av porselenet blir videresolgt. Vi har hørt at noe selges til Preussen, og noe til Norge. Det ryktes om en velstående Trondhjemsfamilie som kjøper nytt porselen stadig vekk. Vi får bare krysse fingrene for at ingen får seg en ubehagelig overraskelse når de åpner de forseglede kassene de nettopp har kjøpt…
Kina i Europa
I Nasjonalmuseets samling finnes en skyllebolle i porselen med rik, håndmalt dekor. Dekoren forestiller to kinesere, omgitt av planter, fugler og insekter. Disse kineserne skal vi komme tilbake til.
Først skal vi imidlertid dvele ved ordet ‘skyllebolle’ – hva er det egentlig? Det er en åpen skålform, hverken stor eller liten, på lav fot. Og den er ikke ment til å skylle fingrene i. Nei, skyllebollen det her er snakk om, er det som også kalles en spilkum, og som i samtiden var en obligatorisk del av et komplett te- og kaffeservise. I spilkummen slo man ut brukte teblader, kaffegrut og, kort og godt, det som kunne gå til spille – derav navnet. Spilkummer gikk ut av bruk en gang på 1800-tallet.
Spilkummene i europeiske teserviser var utformet på bakgrunn av de mellomstore skålene som i Kina ble brukt til ulike typer mat, typisk til ris. Denne kommer i tillegg til tekoppene, som etterlignet kinesiske vinkopper, og tekannen, som også bygget på kinesiske modeller. Gruppert som hele serviser, og dekorert i vestlig smak, ble disse gjenstandene eksportert fra Kina til Europa i stort monn på 1700-tallet. Det kinesiske porselenet var en myteomspunnet luksusvare som tilfredsstilte den europeiske overklassens fascinasjon for det fjerne og eksotiske Østen.
Og likevel er vår skyllebolle slett ikke kinesisk. Den er laget i Meissen i Sachsen i dagens Tyskland, stedet hvor man først klarte mesterstykket å lage «ekte», altså høybrent porselen, i Europa. Meissen-fabrikkens former og dekorer ble raskt populære, og spredte seg til andre europeiske porselensfabrikker.
Men hvor hentet Meissen dem fra? Som skyllebollen antyder, var det nettopp det kinesiske porselenet som dannet skole for utformingen av produktene i Meissen. «Naturlig nok», er det fristende å legge til; det var jo tross alt fra Kina porselenet kom.
De to kineserne som er malt på bollen blir på denne måten mer enn en tilfeldig valgt dekor: De blir selve nøkkelen til å forstå porselensbollens eksotiske opphav, som en avlegger av Østens porselenstradisjon og et lite stykke Kina i Europa. Vi setter over til Kina.
Europa i Kina
Helt siden Marco Polo rapporterte om ‘porcellana’ i sine skrifter på 1200-tallet, hadde Europa gradvis økt kjennskapen til det kinesiske porselenet. Utover på 1500- og 1600-tallet økte importen av kinesisk porselen kraftig, og egne handelskompanier – de såkalte ostindiske kompaniene – ble etablert i flere europeiske land. Foruten å handle med porselen, bragte ostindiefarerne hjem til Europa kostbare laster med te, silke, krydder og andre luksusvarer.
Hva er «ostindisk»?
Navnet kommer av hollandsk ‘oost-indisch’, ‘egentlig øst-indisk’, et begrep som betegner østasiatiske land, i motsetning til Vestindia (Karibien). I dag er begrepet ‘ostindisk’ begrenset til å betegne kinesisk eksportporselen myntet på Vesten, som regel utformet for å møte vestlig smak.
Til å begynne med var det ostindiske porselenet lite tilpasset vestlige forbilder i form og dekor. Utover på 1700-tallet blir det imidlertid vanligere å skreddersy porselensproduksjonen til vestlig smak og bruk, store serviser settes sammen etter vestlig mønster og utstyres med spesiallagede deler som er kineserne fremmed, som terriner, lysestaker og blomsterspredere.
I havnebyen Kanton, som var det eneste stedet i keiserens Kina hvor vestlige handelsskip hadde lov til å legge til, blomstret en hel porselensmalerindustri. Hit ble hvitt porselen fraktet fra «porselensbyen» Jingdezhen nesten 800 km lenger nord.
I Kanton kunne porselenet raskt dekoreres på bestilling for de europeiske handelsreisende, noen ganger etter medbragte tegninger eller bilder. Teservise med familievåpen, sa De? Null problem, mister. I Kanton var alt mulig.
Den ostindiske kaffekannen er dermed en kinesisk kopi av en europeisk fortolkning av en kanne fra Midtøsten, tiltenkt en drikk fra Etiopia
Ikke sjelden hendte det også at europeerne tok med gjenstander til Kina for kopiering. Slik kunne det ha seg at de kinesiske porselensmalerne endte opp med å male etterligninger av blomsterbuketter fra Meissen-fabrikken, som i sin tur hadde vært inspirert av motiver på kinesisk porselen.
Ekstra slående er det med kaffe- og sjokoladekannene som etterligner europeiske sølvkanneformer, og som trolig er laget på bakgrunn av slike kanner som er tatt med på ferden. I motsetning til teen hadde hverken kaffe eller sjokolade sin opprinnelse i Kina, og kannetypene som ble brukt til disse drikkene bygget på forbilder fra Midtøsten og det nære Østen, blant annet dagens Tyrkia.
Den ostindiske kaffekannen er dermed en kinesisk kopi av en europeisk fortolkning av en kanne fra Midtøsten, tiltenkt en drikk fra Etiopia (kaffen) – henger du med?
Sjøveien til Ostindia
Hundrevis av skip tok veien over det indiske hav i årene ostindiehandelen pågikk. Den portugisiske oppdagelsesreisende Vasco da Gama (1469–1524) hedres for å ha funnet sjøveien til India rundt Afrika, og denne oppdagelsen la grunnlaget for Portugals dominerende posisjon i ostindiehandelen på 1500-tallet.
Senere ble de hollandske og britiske handelskompaniene de største og mektigste, frem til ostindiefarten ble avviklet i første halvdel av 1800-tallet. I 1833 satte det siste skipet fra Dansk Asiatisk Kompagni kurs for Kanton, og da hadde porselen allerede vært strøket fra innkjøpslistene ti år tidligere.
Reisen var lang og krevende, og det var alltid en fare for at skipet kunne forlise. Disse ulykkene, som i samtiden var store menneskelige og økonomiske tragedier, er like fullt en viktig kilde til kunnskap for oss i dag. Forliste skipslaster forteller oss nøyaktig hva slags varer som ble sendt hjem til Vesten, og gir oss et helt nøyaktig holdepunkt for datering. I tillegg viser det oss hvor stor skipslasten kunne være; da det hollandske skipet Geldermalsen ble funnet utenfor Indonesia i 1985, viste det seg å inneholde hele 140.000 porselensgjenstander som hadde ligget uforstyrret på havets bunn siden skipet sank i 1752.
Andre eksempler på kjente skipsfunn er Ca Mau-vraket fra 1725, funnet utenfor Vietnam i 1997, og det såkalte Hatcher-funnet i 1983 av et kinesisk skip fra 1643. I alle tilfellene har berging og salg av porselenslasten vært omstridt og kritisert.
Never the twain shall meet?
«East is East, and West is West, and never the twain shall meet» skrev den britiske dikteren Rudyard Kipling i diktet The Ballad of East and West (1889). Men historien om ostindiehandelen på 1600- og 1700-tallet er mer enn noe annet en historie om nettopp møter – om handel, om gjensidige interesser, og om utveksling. Selv om dette kapitlet i verdenshistorien som regel blir fortalt fra et vestlig perspektiv, er det viktig å huske på at dette var business for begge parter. Skriftlige kilder røper at de europeiske handelsmennene ofte kunne klage på både prisen og kvaliteten på porselenet.
Og med rette: Det kinesiske eksportporselenet er som regel av langt dårligere kvalitet enn det «gode» kinesiske porselenet, og for den saks skyld mye av det europeiske 1700-tallsporselenet.
Og likevel: Møtet mellom øst og vest skulle vise seg å være et av de mest fruktbare i vestlig keramisk historie, ja, i vestlig kulturhistorie overhodet. Til tross for den store mengden kinesisk porselen som i form og dekor var tilpasset vestlig smak, ble porselenet uløselig forbundet med Kina i Vesten – i sådan grad at det engelske språket like godt tok opp begrepet «china (ware)» om selve materialet.
Allerede på 1600-tallet dukker det opp «kinesere» som motiv på europeisk keramikk, og blomster, frukter og ornamenter blir etterlignet uten noen som helst kjennskap til det opprinnelige symbolinnholdet som lå bak.
På slutten av 1700-tallet skapes i England en av verdens mest kjente servisedekorer, «Willow Pattern», som imiterer elvelandskaper malt på kinesisk porselen. I 1867, når Egersunds Fayancefabrik i Norge starter produksjonen av hvitt flintgods etter engelsk forbilde, tas dette mønstret opp også her, og det gis navnet «China» – eller «Kina», i dagens rettskrivning.
På underlig vis er ringen sluttet. Når den fint bemalte skyllebollen settes frem på tebordet i 1700-tallets Europa, har den beveget seg langt fra de grove risbollene i grått porselen som ble båret over fjellet, dekorert i Kanton, og lastet i kassevis i skipenes lasterom. Det tyske Meissen-porselenet er en teknisk triumf, et selvbekreftende symbol på at Vesten har fravristet Kina sin århundregamle hemmelighet: porselenet. Men to fint malte kineserfigurer på bollens utside minner oss om at den store verden brått var blitt litt mindre.
Litteratur
- Bredo L. Grandjean, Dansk Ostindisk Porcelæn, København 1965
- Björn Gremner og Anna Gremner, Det blåvita guldet från Kina, Göteborg 2005
- Johanne Huitfeldt, Ostindisk porselen i Norge, Oslo 1993
- Johanne Huitfeldt, Blått som havet: Keramisk blåmaleri fra Peking til Porsgrund, Oslo 1997
- Jan Wirgin, Från Kina till Europa, Stockholm 1998
