Tekst av Janne H. Arnesen, rådgiver samling
I Norge er russefeiringen et sikkert vårtegn. Den har blitt så selvfølgelig at det er fort gjort å anta at den «alltid» har vært her. I museumsverden er vi vant med at det kan være risikabelt å erklære noe for «den første», «største», eller «beste». Påstanden om at akkurat denne røde lua var historiens aller første russelue ble derfor tatt med en klype salt. For å komme til bunns i saken må vi se nærmere på hva russ og russefeiring egentlig er for noe.
Cornua depositurus
Selve russeritualet beskrives allerede på 1700-tallet. Russeperioden var et kort overgangsrituale kalt «cornua depositurus» - fritt oversatt, at man la fra seg villdyrets horn før man trådte inn i dannelsen. Studenter i denne aller siste «villdyrperioden» ble med tiden kjent som «russer» eller «russ», kortform av «depositurus». I Ludvig Holbergs skuespill Erasmus Montanus fra 1722 kan man blant annet lese at «Det er ikke Moscoviter, Jeppe Berg! Det er unge Studentere, som man kalder Russer».
Hvem som først satte russefeiring i system er umulig å svare på. Men gjenstandskulturen rundt russefeiring skulle vise seg å ha en klar startdato: 17. mai 1905. Norge var på dette tidspunktet en liten måned unna unionsoppløsningen med Sverige. Midt oppi dette observerte pressen tendenser til revolusjonistisk ånd i paraden. Morgenbladet trykket 18. mai 1905 en omtale av russetoget i Oslo, og de har sett noe helt nytt: «De vordende Studenter optraadte iaar med sine nye Kjendetegn, de røde Huer». Dagbladet observerte det samme: «Vore ‘Gymnasiaster’ har faat nye høirøde Luer».
Røde luer vekker assosiasjoner til røde frygiske luer fra den franske revolusjon – frihetens lue. Men dette var ikke en myk, strikket lue. Dette var en tidsriktig sportslue med lakkbrem, og den ble brukt i høylytte russetog av russ som bar sorte faner med påskriften «Våre fremtidsutsikter», løftet frem til dyster musikk. Den rød-luede russen krevde oppmerksomhet, og fikk det.
Russeluens far
Museets kartotekkort oppgir videre navnet Charles J. Bø, og det skulle vise seg å være nøkkelen til det hele. Han var elev ved Otto Andersens skole i Oslo, hvor han tok artium i 1905. Etter dette bodde han flere år i Storbritannia, Tyskland og USA, før han returnerte til Norge i 1926. I 1946, i forbindelse med sin 60-årsdag, ble han intervjuet av flere norske aviser. Interessen var ikke primært jobben som grosserer eller årene i utlandet. Nei, hans status som verdig intervjuobjekt lå i fenomenet han hadde skapt. «Charles Bø er en mann hvis navn bør bevares i de kommende slekter, for han er russeluens far», erklærte Buskerud Dagblad. I et intervju med Vårt Land bekrefter Charles Bø at han hadde idéen til den første russelua, og han forklarer også hvorfor:
«Det var nok studenterstykket Gamle Heidelberg på Nationaltheatret, nærmere bestemt en rød lue som forekom i stykket. Og dessuten var jeg vel besjelet av ønsket om å finne på noe helt spesielt for det kullet jeg tilhørte».
Til Buskerud Dagblad fortalte Bø at han ikke var alene om å skape lua. Han hadde idéen, men var ikke sømkyndig. Han oppsøkte derfor den legendariske hattemakeren Hans H. Holm på Egertorget i Oslo, og sammen med dette firmaet ble ikke bare en, men to russeluer skapt. Det var opp til avgangsklassen selv å velge den de foretrakk. Begge utkastene hadde sportslueform med lakkbrem. Den ene var laget i dypblå fløyel med universitetets Minerva-motiv i front, og den andre i rød sateng med en enklere kokarde (rundt merke eller rosett) i rødt, hvitt og blått.
Som avisomtalene avslørte var det den røde lua som ble valgt. Både hattemakeren og den unge designeren må ha hatt en idé om at det var marked for en egen russelue. Ifølge Charles J. Bø ble det laget 200 røde russeluer i 1905, og dette var langt flere enn kullet som ble uteksaminert fra Otto Andersens skole hvor han var elev. Året etter, 17. mai 1906, var russelua representert i alle de norske byene hvor det fantes gymnas med eksamensrett – dermed var en klassiker født.
Det er interessant at blå og rød lue ble prøvd ut i 1905. Den blå ble opprinnelig forkastet, men gjenoppsto i 1916 som tegn på studiespesialisering innen økonomi, og ordet «blåruss» er gått inn i historiebøkene som betegnelsen på avgangselever i økonomi. Rødruss ble, som en kontrast, noen som gikk på allmennfag. Helt fra 1920-tallet har godmodig strid mellom rødruss og blåruss vært fremmet av pressen, blant annet kommenterte Stavanger Aftenblad 18. desember 1927 at «Den gamle strid mellem rød og blå russ er nu grepet slik om sig at de – lik de politiske partier – har skaffet sig presse». Med dette som bakteppe er det interessant å se at de to aller første russeluene åpnet for begge farger. I dag er også dette skillet opphevet; det er opp til enkeltpersoner å velge hvilken farge de foretrekker.
Fra en enkel rød lue til en hel industri
Den opprinnelige røde russelua ble solgt mellom 1905 og 1911. I 1912 kom en revidert versjon. Denne versjonen er i prinsippet identisk med dagens russeluer. Sportslueformen med lakkbrem ble beholdt, men luen fikk større poseform, og den sorte snoren med dusk ble lagt til. Charles J. Bø var ikke ansvarlig for den reviderte utgaven, men observerte endringene, og navngir også dens opphavsmann.
I 1946 uttalte han at «Den nåværende russeluen er for øvrig ikke akkurat slik som jeg ‘oppfant’ den. Gustav Asplin har vært mester for den svarte dusken som unektelig gjør luen morsommere». Forbildet for dette var den sorte studentlua som hadde vært i bruk i Norge siden 1850-tallet. Den har tilsvarende form som den reviderte russelua, og det var nettopp denne sorte lua som var målet for det overgangsritualet russen gikk gjennom: å ta på den sorte studentlua var resultatet av å ha «kastet hornene», og første skritt inn i akademia. Ved å utforme luene på samme vis ble russelua knyttet enda tettere til studentluene, ikke bare symbolsk, men også designmessig.
Utover russelua skulle det bli opp til hvert russekull å utforme sine tradisjoner og sine klær. Russestokken, en bambusstokk med sløyfe, ble introdusert i 1908. Ved noen institusjoner ble denne knekt i to samtidig som man skiftet fra russelue til studentlue, for å symbolisere overgangen til akademia. Antrekket var generelt penklær; ofte lyse kjoler for kvinner og mørk dress for menn. På midten av 1900-tallet kom de hvite russefrakkene, gjerne kjøpt på nærmeste sykehus og dekorert etter alle kunstens regler med tusj og strykemerker. I 1979 lanserte konfeksjonsfabrikken Aug. P. Horn i Moss kjeledressen som et alternativt russeantrekk, og senere kom også snekkerbuksevarianten. Disse dominerte markedet i de kommende tiår. I moderne tid er det blitt like vanlig med bukse og genser, og de likner ofte hverdagsklærne i stil.
Går man inn på et av mange av firmaene som tilbyr russe-produkter i dag, er utvalget enormt. Dresser, bukser, hettegensere, t-skjorter, undertøy, sokker, badetøy, pannebånd, fløyte, solbriller, sko, caps, strykemerker og russekort. I tillegg er det i mange byer tradisjon for russebusser, russerevyer, russetog og russelåter.
Russetiden er blitt en kommersiell millionindustri, hvor forventningene er langt mer enn en russelue. Samtidig dukker det hvert år opp mange kreative varianter av selvlagde og personlig tilpassede klær og tradisjoner. Men selve utgangspunktet – russelua – er i ferd med å forsvinne fra det store bildet. Russelua lever primært via «russeknutene», som er forskjellige utfordrende og humoristiske aktiviteter som markeres med ulike tegn i snoren på lua. Russelua står også sentralt ved russedåpen. Men i hverdagen er det langt mellom russekledde ungdom som faktisk bruker lua. Den er uvant, upraktisk og umoderne. Ironien er fullkommen: alt startet med russelua, men i dag er den mer eller mindre skrevet ut av det store bildet.
Norges første russelue
Men tilbake til start: hadde kartotekkortet rett? Er det virkelig den første russelua Nasjonalmuseet forvalter? Ting kan tyde på det. Charles J. Bø figurerte også i pressen i 1936, i forbindelse med 50-årsdagen sin, og også her løftes han fram som russeluas far. Han hadde beholdt de første luene han utviklet sammen med Hans H. Holm i 1905, og som allerede i 1906 var adoptert av alle landets russ.
Christianne Daae-Neraas arbeidet på den tiden med en utstilling om student-effekter, og fikk låne både hans opprinnelige røde russelue og det blå utkastet. Året etter tok hun initiativ til en utstilling som viste frem studentluer, russeluer, russetokker og andre effekter. Denne ble vist hos hattemaker Hans H. Holm i Oslo, og hos hattemaker L. L. Thrane i København. Opprinnelig foreslo Daae-Neraas en permanent utstilling hos et av landets universiteter, for å bevare studentenes designtradisjoner innenfor miljøet. Men det var hos Kunstindustrimuseet i Oslo de skulle finne sitt hjem.
Charles J. Bøs to russeluer fra 1905, i tillegg til et eksemplar av den reviderte lua anno 1912, ble i desember 1937 tilbudt Kunstindustrimuseet i Oslo. Vinteren 1938 ble de formelt innskrevet i museets protokoll. Slik ble et ikonisk stykke norsk design bevart for ettertiden, herunder: «Norges første russelue».
