Opphevet grensene mellom gulv, tak og vegger
Hotelleieren og designprovokatøren
En helaften gjennom skiftende miljøer
Appelsinen
Det største og mest radikale miljøet i Astoria-innredningen var det som ble kalt Appelsinen, etter sin oransjerøde fargepalett. Her var det plass til hundre gjester og et orkester. Alle fordelt rundt kjegleformede spisegrupper, en rund bardisk, et dansegulv av glass, og hjerteformede hvilestoler. Det store rommet var tapetsert med et mønster som senere skulle komme til å bli synonymt med Verner Panton, nemlig Geometri 1.
De hvite bordoverflatene i spise- og loungegruppene reflekterte lyset fra de røde og oransje kulerunde Topan-lampene. Disse såkalte pendellampene var designet for belysningsprodusenten Louis Poulsen. Produsentens sjefsdesigner gjennom tre tiår, Poul Henningsen, var tilstede da restauranten åpnet. Han uttalte begeistret i magasinet LP-Nyt (nr. 1, 1961) at han syntes Panton hadde gjenfunnet en menneskelig sans som var blitt borte etter funksjonalismens gjennombrudd, nemlig mørkets sans.
Veien inn i museet
Heldigvis ble en del møbler og gardiner gjenbrukt i Alf Hugo Müllers andre hoteller i tiden etter nedleggelsen. En storstilt leteaksjon resulterte i en utstilling om Verner Pantons Trondheimsoppdrag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 2002. Etter denne utstillingen ervervet Nasjonalmuseet en spisegruppe bestående av to kremmerhusstoler og et bord, samt en stor skillegardin i ullstoff med geometrisk mønster. Denne typen gardiner ble brukt til å skille danserestauranten fra den tilstøtende kaféavdelingen, og kan ses i bakgrunnen på et foto som viser hotelleier Alf Hugo Müller og Percy von Halling Koch sittende i hver sin hjertestol under åpningen i 1960. Et foto fra forsiden av Louis Poulsens månedlige magasin LP-Nyt året etter, viser en spisegruppe lik den Nasjonalmuseet eier i dag:
