Tekst av rådgiver samling Thomas Flor
Verner Panton (1926–1998) sto bak en rekke fargesterke møbelikoner og internasjonale utstillingsinteriører på 1960- og 70-tallet. Mindre kjent er hans første store innredningsoppdrag, som fant sted i Norge. I Nasjonalmuseet kan du få en smakebit av Pantons ominnredning av Astoria Restaurant i Trondheim i 1960.
Opphevet grensene mellom gulv, tak og vegger
«Som et eventyr hentet ut av 1001 natt!», uttalte ordfører Olav Gjærevoll ved åpningen av den totalt transformerte Astoria Restaurant i Trondheim, 18. november 1960. Dette var neppe noen overdrivelse sett ut fra tidens innredningstradisjon. Panton hadde opphevet grensene mellom gulv, tak og vegger ved hjelp av tekstiler med en særpreget fargepalett!
Selskapslokalene på Hotell Astoria var blitt tapetsert med stoff og gardiner i sterke farger, påtrykket repetisjoner av ulike geometriske figurer. Geometri-mønstrene var spesielt utviklet til innredningsoppdraget. Disse ble visuelt forsterket av designerens kulerunde og lavt hengende belysning og Pantons splitter nye kjegleformede møbelserie, som snurret rundt sine egne akser.
Hotelleieren og designprovokatøren
Det hele startet påsken 1960. På en skiferie i Norge møttes Verner Pantons forretningspartner Percy von Halling-Koch og den norske hotelleieren Alf Hugo Müller. Den danske forretningsmannen overbeviste trønderen om Pantons nyskapende design, og skiferien endte med en avtale om at designeren skulle få ominnrede Astoria Hotells selskapslokaler.
Von Halling-Koch drev tekstilfirmaet Unika-Væv i København, og hadde etablert et eget varemerke kalt Plus Linje som ble viet Verner Pantons møbler. Den danske designeren var allerede på dette tidspunktet kjent som en provokatør som tok avstand fra den solide håndverksproduksjonen i hjemlandet, og i stedet eksperimenterte med nye industrielle materialer, som stål og plast.
Se Pantons design og arkitektur i bruk, i denne videoen fra 1961
En helaften gjennom skiftende miljøer
Et halvt år senere reiste Verner Panton opp til Trondheim for å presentere sitt radikale forslag til ominnredning av Astoria Restaurant:
Fem store saler med hver sin individuelle fargepalett og belysning. Pantons visjon var at man skulle kunne ta en helaften på Astoria gjennom skiftende miljøer. Fra garderoben, inn til brasseriet med vinterhage, via danserestauranten, og videre til det såkalte nattkonditoriet. Alle de ulike miljøene hadde geometriske mønstre i to fargetoner som dekket gulv, vegger og tak, som scenografi rundt de matchende møblene.
Appelsinen
Det største og mest radikale miljøet i Astoria-innredningen var det som ble kalt Appelsinen, etter sin oransjerøde fargepalett. Her var det plass til hundre gjester og et orkester. Alle fordelt rundt kjegleformede spisegrupper, en rund bardisk, et dansegulv av glass, og hjerteformede hvilestoler. Det store rommet var tapetsert med et mønster som senere skulle komme til å bli synonymt med Verner Panton, nemlig Geometri 1.
De hvite bordoverflatene i spise- og loungegruppene reflekterte lyset fra de røde og oransje kulerunde Topan-lampene. Disse såkalte pendellampene var designet for belysningsprodusenten Louis Poulsen. Produsentens sjefsdesigner gjennom tre tiår, Poul Henningsen, var tilstede da restauranten åpnet. Han uttalte begeistret i magasinet LP-Nyt (nr. 1, 1961) at han syntes Panton hadde gjenfunnet en menneskelig sans som var blitt borte etter funksjonalismens gjennombrudd, nemlig mørkets sans.
Trondheimskunstneren Håkon Bleken og den norske arkitekten Arne Korsmo var også tilstede på åpningen. Bleken uttalte til artikkelforfatteren i 2002 at han husker det hele som et usedvanlig friskt pust i byens uteliv. Korsmo ser ut til ha latt seg inspirere av de optiske effektene skapt av den dunkle belysningen. Dette tok han med seg inn i undervisningen i form og farge på arkitektlinjen på Norges Tekniske Høgskole (i dag NTNU).
Et utfordrende arbeidsmiljø
Til tross for faglig anerkjennelse og lovord i norsk og utenlandsk presse, smittet ikke entusiasmen over på folk flest i Trondheim. Kombinasjonen av de sparsomt belyste spisesalene, sammen med optiske mønstre i sterke farger, ble for krevende til å kunne betjene den besøksmengden Astoria hadde håpet å nå. Det var også en problematisk arbeidsplass. De ansatte kolliderte med de tekstildekte bæresøylene i betong, som gikk igjennom Appelsinen. Etter et par år med synkende besøkstall ble hele innredningen tatt ned og mye ble kastet.
Veien inn i museet
Heldigvis ble en del møbler og gardiner gjenbrukt i Alf Hugo Müllers andre hoteller i tiden etter nedleggelsen. En storstilt leteaksjon resulterte i en utstilling om Verner Pantons Trondheimsoppdrag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 2002. Etter denne utstillingen ervervet Nasjonalmuseet en spisegruppe bestående av to kremmerhusstoler og et bord, samt en stor skillegardin i ullstoff med geometrisk mønster. Denne typen gardiner ble brukt til å skille danserestauranten fra den tilstøtende kaféavdelingen, og kan ses i bakgrunnen på et foto som viser hotelleier Alf Hugo Müller og Percy von Halling Koch sittende i hver sin hjertestol under åpningen i 1960. Et foto fra forsiden av Louis Poulsens månedlige magasin LP-Nyt året etter, viser en spisegruppe lik den Nasjonalmuseet eier i dag:
Verner Pantons Trondheimsvisjon ble kortlevd, men har i dag gått inn i designhistorien som en forløper til internasjonal pop-design og har blitt stående som en markør for designerens senere altomfattende romkunst.
Du kan se en av sittegruppene fra «Appelsinen», med tilhørende lampe og veggtekstil, i samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet.
Kilder
Thomas Flor (red.) «Mørkets sans-Verner Pantons Astoria Restaurant i Trondheim». Utstillingskatalog, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. 2002.
Ida Engholm, Anders Michaelsen (red.) «Panton». Strandberg Publishing. 2017.
Thomas Flor «Inner visions and outer space». Essay, Metamorf – Nice to be in Orbit. 2016.
