August Cappelen og den utdøende urskogen

August Cappelen malte den gamle, uberørte skogen. Den unge kunstneren etterlot sitt kanskje mektigste skogbilde, Utdøende urskog, uferdig da han døde i 1852. Hva har Cappelens mange urskogbilder hatt å si for vårt syn på skogen? Og hvordan står det til med den norske urskogen i dag?

Tekst av senior kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord

August Cappelen ble bare 25 år gammel og døde med det imponerende Utdøende urskog i ufullendt tilstand på staffeliet. «På dødsleiet skal Cappelen ha fantasert om Sør-Amerikas urskoger, og i hans eget uferdige urskogsbilde åpner fjellet seg i kløfter, og råtnende avbrukne stammer og stubber strekker seg fra forgrunnen mot bakgrunnen lik en slagmark», skriver Frode Haverkamp i Nasjonalmuseets høydepunktskatalog.

– Fra å male ganske lette og lyse bilder i en klassisk landskapstradisjon tidligere i kunstnerskapet, beveget han seg mer i en romantisk retning og lenger og lenger inn i den uberørte naturen i sine siste leveår. Oppmerksomheten ledes mot det skiftende og ustabile i naturen – det som er dødt, råttent og utdøende. Alt som er underlagt naturens lover om liv og død, sier Trine Nordkvelle, kunsthistoriker og samlingsmedarbeider i Nasjonalmuseet.

Kurator i Nasjonalmuseet, Mai Britt Guleng, forteller at det var kort vei fra Cappelens barndomshjem på Holden hovedgård i Telemark, til områder med gammel skog. Skogen ble hans motiv. Det var praktisk å kunne arbeide i nære omgivelser. I tillegg var skogen et strategisk valg.

– Mens andre kunstnere konsentrerte seg om høyfjellet eller mektige utsiktsmotiver, gjorde Cappelen skogen til sin – skogen ga hans bilder en gjenkjennbar identitet. Slik fant han en egen nisje der han kunne bruke sitt kunstneriske talent, fortsetter Guleng.

August Cappelen, «Utdøende urskog», 1852
Foto: Nasjonalmuseet / Jacques Lathion

Den levende døde skogen

Det er ingen «klassisk» og «skjønnmalt» romantisk natur vi får av Cappelen i hans utdøende urskog. Den døende kunstneren malte mørkt og kontrastfylt og gjenga døde eller døende trær. Men, det er faktisk i en slik «døende» skog at det finnes mest liv.

Ifølge Norsk rødliste for arter fra 2021 lever 48 % av de trua artene i Norge i skogen. Blant disse er 84 % avhengig av så kalt naturskog, det vil si skog med gamle trær og rikelig og variert utvalg av døde trær. Det yrer av liv i form av insekter, fugler og planter. Mange av artene i eldre skog er spesielle typer sopper og lav. Har du for eksempel hørt om lappkjuke eller huldrestry? Lappkjuke er sårbar og huldrestry er merket som sterkt truet på Rødlista. Disse artene, og mange flere, finnes kun i eldre granskog, ikke ulik den Cappelen hadde tilgang til på midten av 1800-tallet. Antakelig visste ikke Cappelen om artsmangfoldet da han malte sine episke skogbilder. Artene har heller ikke blitt kartlagt i noen utbredt grad før i de to siste århundrene. Men at denne naturtypen nettopp kan sies å være utdøende, det hadde han rett i.

August Cappelen

  • Født 1. mai 1827 i Skien.
  • Utdannet under Hans Gude i Christiania og ved Kunstakademiet i Düsseldorf.
  • I skogene rundt barndomshjemmet i Holden i Telemark fant han uberørt natur som han ofte gjenskapte på lerretet.
  • Døde 8. juli 1852 i Düsseldorf av magekreft.
  • Selvom han bare ble 25 år gammel, rakk Cappelen å bli en anerkjent kunstner i sin levetid.
  • Har inspirert kunstnere som Morten Müller og Harald Sohlberg.

Rødlista 

  • Norsk rødliste for arter er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut fra Norge.
  • Rødlista er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter.

    Rødlista opererer med følgende kategorier:
  • Kritisk truet
  • Sterkt truet
  • Sårbar
  • Nær truet
  • Datamangel

    Arter vurdert til de tre førstnevnte kategoriene omtales som trua arter, og disse artene har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge hvis de rådende forholdene vedvarer. Der datagrunnlaget er mangelfullt, og mulig kategori omfatter alt fra kritisk truet til livskraftig, plasseres arten i kategorien «datamangel». Hvis det er liten tvil om at arten har dødd ut fra Norge, plasseres den i kategorien «regionalt utdødd». Arter som er vurdert til en av de nevnte seks kategoriene utgjør rødlisteartene.

    De øvrige kategoriene 
    De øvrige kategoriene er «livskraftig», «ikke egnet» og «ikke vurdert», og arter i disse kategoriene inngår ikke i Rødlista.

    Kilde: Norsk rødliste for arter 2021 og Anne Sverdrup-Thygeson
Urskog
Det er ikke rart at Theodor Kittelsen så for seg at troll kom krypende ut av eventyrlige skoger som dette.
Foto: Ellisiv Brattfjord

Norsk «urskog»

  • Urskogsnær skog er skog uten spor av menneskelige inngrep. Kun 1,6 % av skogen i Norge er urskogsnær.
  • Gammelskog har mange definisjoner, en definisjon er at skogen er over 160 år gammel.
  • Naturskog er skog som aldri har blitt flatehogget. Omkring en tredjedel av skog i Norge har naturskogpreg, ifølge NIBIOs rapport «Naturskog i Norge» (2020).
  • Kun 4,1 % av skogen i Norge er over 160 år, ifølge NIBIOs rapport «Bærekraftig skogbruk i Norge» (2018).
  • Nærmere 5,2 % av norsk skog er vernet, ifølge Regjeringen.no.

Biolog Anne Sverdrup-Thygeson tenker ofte på August Cappelens bilder når hun går tur i skogen. Hun mener det har stor verdi at unge Cappelen og andre samtidige kunstnere dokumenterte og fortolket uberørt natur i sine «ville» skogbilder.

– Vi vet ikke lenger hvordan skog upåvirket av hogst ser ut, fordi vår generasjon aldri har sett en slik skog. Våre korte liv og begrensede hukommelse gir oss feil inntrykk av hvor gjennomgripende verden har blitt endret av vår aktivitet, fordi referanserammen vår flytter seg for hver generasjon. Gradvis senker vi forventningene våre til naturen rundt oss. Da blir det krevende å få folk flest, og politikere, til å forstå at skogen er dramatisk endret – og det er vanskelig å få forståelse for at vi bør gjøre noe med det, sier hun.

Her mener hun at kunsten kan spille en viktig rolle for å øke forståelsen.

– Selv om Cappelens malerier er fortolkninger, kan de likevel fortelle oss noe vesentlig om en skog som har vært. Kunsten hans kan ikke bare gi rom for å tenke store tanker; kjenne på en slags ærefrykt i møtet med en villere natur – men også gi mulighet til å reflektere over endringsblindhet og de store endringene vi har påført naturen.

Bilde av et tre
Biolog Anne Sverdrup-Thygesons eget «Cappelen-tre», som står rett ved hytta hennes.
Foto: Anne Sverdrup-Thygeson

«Hvis det bare er litt mose på bakken, tenker de at det er gammelt – at det er urskog. Det er så trist. I deres øyne ser skogen sikkert fin ut. Men det er nok fordi de ikke har sett hvordan skog egentlig ser ut, ordentlig trollskog», uttalte biolog og forfatter Mikkel Soya Bølstad til forskning.no i desember 2020, etter å ha observert bilder med emneknaggen #urskog under på Instagram.

Finnes det urskog i Norge?

Det finnes forsvinnende lite av gammel, urskogsnær skog i Norge i dag, da bruken vår av skog går langt tilbake i tid og dekker store arealer. De siste 75 årene har nesten to tredjedeler av den produktive skogen i Norge blitt flatehogget, ifølge NIBIOs rapport «Naturskog i Norge» (2020). Når du skuer utover din favorittskog, er det sannsynlig at dette er en biologisk ung og ensartet produksjonsskog, en tilplantet skog som vil bli hogd på nytt etter 80–100 år. Denne skogen har et annet artsmangfold enn en urskogsnær skog, og mange av de trua artene finner ikke egna levesteder der.

Avhengig av tresort og produksjonsevne, hogges norske trær når de er mellom 80 og 120 år gamle. Dette er lenge før trærnes naturlige livsløp er gjennomført – en gran kan nå en maksimal alder på mer enn 500 år og en furu minst 700 år. Det betyr at mesteparten av dagens skog hogges når trærne knapt har passert ‘konfirmasjonsalder’, ifølge Sverdrup-Thygeson.

– Hverken ‘urskogsnær skog’ eller gammel naturskog er kartlagt og kartfestet skikkelig i Norge, til tross for at det står at dette skal gjøres både i Skogmeldinga fra 2016 og i Naturmangfoldmeldinga, sier Sverdrup-Thygeson.

Naturen og mennesket

Hvordan ser mosegrodde kampesteiner og råtnende trær egentlig ut? Dette måtte maleren August Cappelen ha helt klart for seg når han skulle lage en stor komposisjon som viste natur i nedbrytning.

– Et utall bevarte studier viser hvordan han arbeidet systematisk for å forstå det han observerte. Han arbeidet slik han hadde lært. De ferdige, store maleriene bygger på skisser han laget utendørs, forteller Guleng.

August Cappelen, «Utdøende urskog» (utsnitt), 1852.
Foto: Nasjonalmuseet / Jacques Lathion

Maleriene gjengir landskap og natur. Likevel er det like mye mennesket som er motivet. I kunst, litteratur og filosofi i Cappelens levetid framheves sammenhengen mellom naturen og mennesket, ifølge Guleng.

– Livets gang i naturen, dens dramatikk, poesi og kriser ses som bilder på slikt som hver og en av oss gjennomlever og reflekterer over. Naturen kunne leses symbolsk og etisk. Eksempelvis ble løvtreet med sitt sykliske liv – løvet skapes på nytt hvert år – sett som en påminnelse om evigheten. Slik fikk framstillingen av løvtreet i kunsten en religiøs overtone. Vi oppfordres til å tenke på alvorlige ting.

I de fleste av landskapsmaleriene har Cappelen inkludert en figur som viser det lille mennesket i den store naturen. Utdøende urskog er uten en slik figur. Her har naturen helt overtatt menneskets plass. Men ser du godt etter, løper det en liten pinnemann ytterst til høyre.

Nordkvelle nevner at det i Cappelen-litteraturen er blitt sett på mulige sammenhenger mellom kunstnerens noen ganger melankolske sinn, i kontrast til den glade og muntre livsnyteren han framstår som i brev og beskrivelser, og hans fascinasjon for det forgangne i naturen.

Utdøende urskog har også blitt lest i lys av hans tidlige død som et slags kunstnerisk testament og symbol på skjebnen hans. Det er selvfølgelig fristende å trekke en parallell mellom det økende mørket i bildene og sykdomsperioden hans våren 1852. Det virker derimot ikke som at han visste at han skulle dø. Svulsten han hadde i magen ble forvekslet med alvorlig magebetennelse.

Kunstnernes eventyrskoger

August Cappelen var ikke den eneste kunstneren som var opptatt av naturen på midten av 1800-tallet. Kunstnere som Lars Hertervig og Theodor Kittelsen lot seg også inspirere av den ville og uberørte skogen. Hertervigs glassklare Skogtjern (1865) byr på døende furutrær, sumpaktig vann, mosekledde steiner og tett tåke og gir oss en slags virkelighetsnær drøm av en eventyrskog.

Kittelsen fant inspirasjon til sine troll og andre eventyrskikkelser i skogen. «Det er ikke de dramatiske ‘Effektene’ i naturen, jeg bryder mig om. Det er det mystiske Drag i den, det stille, det hemmelighedsfulde …» skrev han i Aftenposten i 1904.

 

I likhet med mye fordums urskog, kan du nok heller ikke finne igjen Cappelens skoger i dag. Dette skyldes ikke nødvendigvis at de har blitt mat for hogstmaskinene, men at Cappelen ikke var så opptatt av å gjengi faktiske steder. Han var på jakt etter stemningene i et landskap. Han la vekt på å skildre egenskapene i hvert enkelt tre, forteller Nordkvelle.

– Det vi ikke må glemme når vi ser på Cappelens malerier er hvordan han helt bevisst bruker sin akademiske bakgrunn i oppbygningen av komposisjonene med tydelig bruk av kontraster som virkemiddel: det nære mot det fjerne, lys mot mørke, det levende og aktive mot det døende og passive. Det gir bildene en særegen dramatisk tetthet.

Det er ikke rart at Cappelen fant disse egenskapene i den uberørte skogen. Nordkvelle mener Cappelens bilder kan få oss til å reflektere over det forgjengelige og midlertidige i naturen og i livet.

– Cappelens bilder minner oss om både naturens og vår egen sårbarhet, istemmer Guleng.

Maleri av skogstudie
August Cappelen, «Skogstudie», antakelig 1851.
Foto: Nasjonalmuseet
Gammelskog ved Langlivann i Nordmarka. Foto: Ellisiv Brattfjord

Anne Sverdrup-Thygeson

  • Norsk professor i biologi og forfatter, født i 1966.
  • Engasjerer seg for skogen og bevaring av artsmangfoldet i naturen.
  • Har gitt ut flere bøker, blant annet Insektenes planet – om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten (2018), Insektenes hemmeligheter – Snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg (2019) og På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt (2020).
  • Skriver i boka På naturens skuldre om fenomenet endringsblindhet (som på engelsk kalles shifting baseline syndrome) – at vi ikke lenger vet hvordan en skog upåvirket av hogst ser ut, fordi vår generasjon aldri har sett en slik skog.

Urskogen Silva

Det episke Utdøende urskog og andre utvalgte kunstverk signert August Cappelen stilles ut i det nye Nasjonalmuseet når museet åpner 11. juni 2022. Museet åpner også dørene til verkstedene, hvor publikum kan være kreative. I et av verkstedene kan barn i alle aldre boltre seg med å skape egne arter, inspirert av artene som allerede lever i gammelskogen. Her skapes urskogen Silva.

I forberedelsene med verkstedtilbudet har museets ansatte funnet fram landskapsmalerier fra perioden omkring midten av 1800-tallet, for å belyse de utfordringene som finnes i dag med skog som ikke får mulighet til å eldes, og arter som forsvinner.

Hvordan kan barn i dag kjenne på ansvaret og selv få oppleve å ta vare på insektene som lever inni hule eikestammer?

Dette har blant andre to av Nasjonalmuseet kuratorer innen formidling, Guri Guri Henriksen og Anna Carin Hedberg, spurt seg om i arbeidet med verkstedtilbudet. Løsningen ble en aktivitet med samspill mellom det analoge og det digitale.

Silva er et levende univers. Her skifter stemningen fra skogen på dagtid til skogen om natta. Du kan høre dyrene, insektene og soppene, og se glimt av dem. I verkstedet kan du lage egne fantasifulle insekter som du kan sende ut i skogen. Dermed har du gitt liv til en art som du kan se utfolde seg i urskogen Silva, projisert på en stor vegg.

– 1800-tallets kunstnere arbeidet fritt med maleriene sine. De gjenga ikke naturen slik den så ut, men gjenskapte den i bildene sine. De lagde skisser fra forskjellige steder for så å sette dem sammen, konstruere et landskap og iscenesette et ideal, sier Henriksen.

Tanken er at publikum som deltar i denne aktiviteten skal oppleve at det de selv lager med hendene, ved bruk av digitale verktøy, utvikles til noe større som de i felleskap bidrar med å forme, ifølge Henriksen.

– De kan både skape nye arter selv, men også lære om artene som faktisk finnes i skogen, forteller hun.

I urskogen Silva og i museets andre digitale formidlingsrom tilrettelegges det med forskjellig typer materialer og objekter. Her kan barna utforske overgangene fra det tredimensjonale til det flate, fra fakta til fantasi, med lyd, bilde, fortelling og scenografi. Barna inviteres inn i en verden som forhåpentligvis gjør dem nysgjerrige på både kunst og natur.

Aktiviteten i verkstedet skal både aktualisere verk i samlingen og skape rom for diskusjoner, tanker og kunnskapsutveksling om natur og naturvern. Hedberg og Henriksen håper at urskogen Silva blir en morsom opplevelse for publikum.

 

Det «hemmelige» karbonlageret

Norsk skog inneholder en tredjedel av karbonet som er lagret i norsk natur, og opp mot 80 % av dette befinner seg i skogsjorda, ifølge Sverdrup-Thygeson. Trærne fanger karbon fra lufta og lagrer det i stammene, røttene og bladene. Ifølge Sverdrup-Thygeson spiser norsk skog CO2 tilsvarende mer enn halvparten av alle norske menneskeskapte utslipp, hvert år. Trærne trenger karbonet for å kunne vokse. Trærne trenger også næring fra jorda, og for å få tak i nok av det, samarbeider de med sopper i jorda. Disse 'sopprotsoppene' sender næring opp til treet og får karbonrike sukkerforbindelser i retur.

«Sopprotsoppen bygger karbonet den får fra treet, inn i nye sopptråder nede i jorda. Slik vil en skog som får stå og bli gammel, på skogers vis, langsomt akkumulere mer og mer karbon i dypet. Også karbon som kommer ovenfra, i form av visne nåler og trær som dør, bidrar. Jo eldre skogen er, jo mere karbon blir det i jorda», skriver Sverdrup-Thygeson i Klassekampen.

Fra kartlegging med Naturvernforbundet i gammelskog ved Slottsåsen i Nordmarka.
Foto: Ellisiv Brattfjord

Når skogen hogges brukes noe av trærne til bygningsmaterialer, som setter karbonet på pause i tak, vegger og gulv, for en stund. Det meste av karbonet fra trærne forsvinner derimot fort ut i atmosfæren igjen. Mange trær som hugges i Norge, blir til mer kortlivete produkter, som papir, forskalingsverk, biokjemiske produkter eller bioenergi, ifølge Sverdrup-Thygeson.

Trær som får stå, leve og dø uten menneskelig inngripen bidrar dermed til mer lagring av karbon enn sine yngre slektninger som blir hugget. Gammel, død ved bidrar også til regulering av fuktigheten i skogbunnen og gjør skogen bedre rustet mot både tørkeperioder og flom. Døde trær stabiliserer også bakken i bratt terreng. Slik kan trær som får bli gamle bidra til å minske sjansen for jordras. Ikke minst kan skogen gi oss fantastiske naturopplevelser og flere eventyrlige kunstverk som maleriet som ble etterlatt på staffeliet av August Cappelen.

Maleri av skogtjern
August Cappelen, «Skogtjern i nedre Telemark», 1852.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Kilder

Du kan se August Cappelens storslåtte Utdøende urskog i Samlingspresentasjonen i det nye Nasjonalmuseet, som åpner 11. juni 2022. Gammelskogen blir som nevnt også et tema som små og store barn kan undersøke i det nye museets verksteder.

Les mer om et av August Cappelens hovedverk og se flere verk av kunstneren i Nasjoanlmuseets digitale samling.

Gjennom alle tider har norske kunstnere latt seg fascinere av naturen og den har blitt gjenskapt i kunsten – nøkternt, sublimt eller storslagent. Fra Peder Balkes stormende norskekyst og Lars Hertervigs lysende landskaper, til Kitty Kiellands langstrakte myrlandskap og August Cappelens døende urskoger. Flere kunstnere malte de samme landskapene, om og om igjen. Hvorfor var kunstnerne så opptatt av disse naturtypene? Finner vi fortsatt disse landskapene i den norske naturen i dag?

Se opptak av arrangementet «Naturlige følelser. Kunstens rolle i klimakampen», med blant andre biolog Dag O. Hessen og kunstner Elin T. Sørensen, her:

Jobber ... Jobber ...

Lær om bevaring av gammelskog på Naturvernforbundets nettsted.