Tegneren Friedrich

Trær utgjorde et av Friedrichs hovedmotiver i perioden 1806 til 1813. Ved å studere de naturtro observasjonene, nedfelt med blyant på papir ved gjentagende øvelser og med høy grad av perfeksjonisme, kan man følge hans utvikling som tegner og spore grunnlaget for landskapsmaleriene.

Tegningen av et eiketre bærer preg av Friedrichs følsomhet for og ærbødige holdning til naturen. Konturene er dels tynne, dels kraftige. Kontrastene som fremkommer ved hjelp av skraveringen, er avgjørende for uttrykket.

Eiketreet er utført med blyant på olivengrønt, brunlig skissebokpapir, og er en av Friedrichs mange trestudier som viser hans dyktighet som tegner og som observatør av naturen. 

Treets monumentale og ensomme skikkelse framheves ved plasseringen på arket og konsentrasjonen om treets særtrekk. Alt annet er utelatt. Treet er ikke helt bladløst, de nederste greiene har løse antydninger til bladverk. Det er framstilt med fotografisk nøyaktighet, fullt av liv. 

I maleriet, som ble utført drøyt 20 år senere, fyller det mektige eiketreet det meste av bildet, men treet er plassert i et vinterlandskap. Silhuetten står mot en lettskyet himmel, der den vinterbleke solen er i ferd med å bryte gjennom det rosa skylaget.