Det kontroversielle korsettet. En tidsreise i silke

Korsettet er et medium der mote og funksjon møtes i praksis. Korsettets ypperste formål var å skape et strukturert fundament for drakter i et mangfold av moteriktige silhuetter. Bare tenk på Dronning Elizabeth ls kjegleformede torso eller Dronning Mauds ikoniske timeglassform. Korsettet endret form løpende i takt med moten. I tillegg til å skape den helt riktige silhuetten, kunne korsettet bidra med å distribuere og avlaste vekten fra svært omfattende 17- og 1800-tallsskjørt. Korsettet ble båret i kombinasjon med andre typer undertøy, som både beskyttet kostbare drakter fra svette og sørget for en solid struktur for den riktige kjolesilhuetten.

Film- og tv-serier fungerer som en moderne inngang til fortiden, som kan bidra til å forsterke eller skape myter om historiske plagg, og det går ofte gruelig galt når korsett og undertøy skal «oversettes» for moderne øyne. Her blir ofte korsetter iscenesatt i forførende undertøyskampanjer med gjennomsiktige blonder og sateng, holdt sammen av et fåtall plastspiler direkte mot naken hud. Dette samsvarer heldigvis ikke med det vi vet om hvordan korsetter ble brukt i virkeligheten. En «serk», en underkjole, ble båret helt innerst mot huden (av alle kjønn), altså under korsettet. Man har aldri hatt korsettet direkte på naken hud. Serken kunne være laget av finspunnet lin eller musselin i øvre samfunnslag, og det var et statussymbol å ha råd til å holde den ren og hvit. Utskjæringen på serken var tilpasset formen på drakten man skulle ha over.

Underskjørt, lommer som ble bundet om livet, hofteputer og andre strukturelle plagg for å skape en tidstypisk silhuett, ble båret i tillegg til korsettet. Disse strukturelle undertøysplaggene endret seg også løpende i takt med motebildet. Tenk for eksempel på hofteputer fra 1700-tallet a la Farlige forbindelser, eller 1860-tallets enorme krinoliner som i Tatt av vinden - her er undertøyet helt essensielt for å skape periodens ikoniske silhuett.

Det finnes flere gode eksempler på film- og serieskapere som tar seg kunstneriske friheter med en historisk periode for å skape et særegent visuelt uttrykk. Sofia Coppolas pastellfargede drømmebilder i Marie Antoinette fra 2006, er kanskje kroneksemplet på denne finurlige leken med en historisk periode kombinert med ren motefantasi. Det samme skjer i motefotograf Autumn de Wildes filmatisering av Jane Austens empire-epos Emma fra 2020. Felles for disse eksemplene er at selv om de leker med farger, stoff og historiske konvensjoner, er de strukturelle plaggene som sikrer en noenlunde autentisk silhuett på plass.

Når røntgenbildene dukker opp på skjermen, åpenbares en større verden enn det plagget vi har foran oss umiddelbart avslører. Her ser vi møysommelig plasserte sømmer på innsiden av snørelivet og et sirlig stakittgjerde av omhyggelig plasserte hvalbardspiler. Den lille lommen er plutselig usynlig, men heldigvis får rådgiver for samlingen Janne Helene Arnesen, en strålende idé. En blank enkroning tørkes møysommelig av, pakkes inn i silkepapir og blir lagt i den lille lommen, før den store røde røntgenknappen trykkes på igjen og nye bilder blir tatt. Formen av enkroningen framkommer knivskarpt på bildet, og lommen avslører dermed sin fulle dybde og plassering på snørelivet.

Det spekuleres høyt og entusiastisk om hva den forholdsvis lille åpningen kan ha vært brukt til. Kvinner på 1700-tallet hadde (ofte broderte) lommer med det mest nødvendige knyttet rundt livet over underskjørtene, med en slisse i overskjørtet så man kunne rekke ned i dem. Kanskje var den lille lommen foran på snørelivet brukt til parfyme eller velduftende blomster? Eller små gjenstander som, ja - nettopp mynter?

Forbindelsen mellom kropp og korsett blir ikke mindre av at inspeksjonen av snørelivet etter røntgenfotograferingen tar mer og mer form som en slags medisinsk undersøkelse – eller snarere en obduksjon. Kulissene i Nasjonalmuseet deler påfallende mange estetiske likhetstrekk med et sykehus, i det vi triller snørelivet på en båre med hjul fra røntgenavdelingen til konservatorlokalet. Der blir det omhyggelig lagt på et stort, hvitt bord og gjennomgått av hanskekledde hender fra sting til sting, på jakt etter mikroskopiske tegn fra fortiden. Vi befinner oss i sterile omgivelser omgitt av hvite frakker og verktøy som nåler og skalpell. Det sjeldne snørelivet blir dekket av et hvitt klede på «operasjonsbordet» når undersøkelsen er over, for å beskytte det mot lys og støv.

Konservator Hannah Vickers, rådgiver for samlingen Janne Helene Arnesen og praktikant Helene Schonbach saumfarer snørelivet for mikroskopiske antydninger i stoff og søm. I det skarpe, sterile lyset skinner det i grønt i det tidligere gule korsettet, og vi kan se bittesmå spor av grønn fløyel ved skulderstroppene. Kanskje et kantebånd, som tiden for lengst har slitt bort? En rekke små nålehull foran på snørelivet, forteller historien om midlertidige dekorasjoner; brystduker som kan ha vært sydd fast eller festet med nåler foran – som en del av en kjole. Men det er heller ikke sikkert at det gulgrønne silkelaget vi ser foran oss, har vært det øverste og mest dekorative laget av selve snørelivet i sin samtid. Kanskje har det hatt utsmykninger som vi i dag bare kan forestille oss.

Ideen om komfort endret seg i løpet av 1800-tallet, for alt fra møbler til korsetter. Selv om korsettet fikk økt fokus på en forsvinnende liten midje i løpet av perioden, ble det også godkjent en rekke smarte patenter som gjorde det mulig å komme inn og ut av korsettet på egenhånd; altså uten hjelp fra en påklederske eller et familiemedlem.

Det finnes kanskje overraskende også historiske eksempler på menn i korsetter på 1800-tallet, både blant de såkalte «dandyer»; en forfengelig, moteriktig subkultur av livsnytere og for enkelte militære - for å opprettholde en rank holdning.

Men hvorfor valgte kvinner å gå med noe så tilsynelatende ubehagelig og skrekkinngytende som korsettet i flere hundre år? Hvis man tar moderne garderober i nærmere øyesyn, er det kanskje heller ikke alt som oser av komfort. Mange velger fremdeles å gå i ting som er ukomfortable selv uten fortidens strenge kleskonvensjoner og med en rekke komfortable alternativer tilgjengelig. Vi har eksempelvis ikke brent og bannlyst høye hæler til arbeid eller fest, selv om det hverken regnes for å være en spesielt sunn eller komfortabel type sko.

Hvis du ser nærmere på ballettkostymer, bærer især den romantiske utgaven – altså den med et kne- til ankellangt skjørt, fremdeles elementer fra motebildet fra midten av 1800-tallet – inkludert en fleksibel, men lett korsettert overdel. Korsettets hyperfeminine forbindelse gir gjenlyd i kunstuttrykk der det overjordiske, nesten ikonisk feminine fremdeles er idealet.

Bildet av korsetters innvirkning på kvinnehelse og som et desidert kvinneundertrykkende instrument, er vesentlig mer sammensatt enn historiske ekko og skrekkhistorier fra Hollywood gir inntrykk av. Mye skyldes at korsettet også i sin samtid ble utsatt for mye kritikk og fikk skylden for en rekke medisinske uhumskheter. Flere leger uttalte seg høylytt på midten- og slutten av 1800-tallet om korsettets påståtte skadevirkninger, men mange av plagene korsettene fikk skylden for (for eksempel tuberkulose og kreft), viste seg å ha helt andre årsaker. Man kan ikke uten videre ignorere at moderne medisin ikke var nevneverdig avansert på denne tiden, i tillegg til at legeyrket mildt sagt var en mannsdominert sfære der kvinnehelse (også den gang) ikke var et spesielt høyt prioritert vitenskapelig emne.

Ideen om korsettet som kvinneundertrykkende torturinstrumenter blir ofte forsterket gjennom bilder i dagens populærkultur. Faktisk er korsettet et av de viktigste plaggene når det kommer til historiske kostymer, fordi de danner fundamentet for en autentisk kjolesilhuett for en gitt periode. Ofte ser vi dog historiske karakterer på film enten uten korsett eller med helt feil korsett for perioden.

På midten av 1800-tallet valgte en gruppe kvinner, såkalte «tight lacers», å presse korsettene til sitt absolutt ytterste for å få en så smal midje som overhodet mulig. Dette ble sett på som en relativt usunn (og forfengelig) dille også i samtiden. De sammensnørte kvinnene ble ansett som de ultimate moteofre. Som så mye annet i historien er det gjerne det mest ekstreme som gir sterkest ekko gjennom tiden, og kanskje derfor er det denne praksisen vi oftest ser gjengitt på film og i serier som skildrer historiske perioder med korsetter. I Hollywood-filmen Tatt av vinden fra 1939 er et av de mest ikoniske bildene av hovedpersonen Scarlett O’Hara som blir snørt inn i et timeglassformet korsett av barnepiken sin, mens hun holder seg fast med all kraft i sengestolpen. Det samme bildet ser vi gjengitt i en film som James Camerons Titanic, selv om de foregår i helt ulike tidsepoker, henholdsvis 1860-tallet og 1912 – med vidt forskjellige korsettvarianter.

Nylig skapte den hyperpopulære Netflix-serien Bridgerton, som er satt til en fantasiversjon av empire-tiden (ca. 1795–1820), også korsett-furore. Karakterene ble tilsynelatende snørt stramt inn i timeglassformede korsetter uten en serk eller underkjole under (som ville ha gjort korsettet vesentlig mer komfortabelt), i nesten tortur-aktige scener. Ironisk nok er denne voldsomme innsnøringen helt overflødig, og korsettet helt feil, i en forestilt periode med empiresnitt. Der går kjolen rett ned i en søylelignende silhuett under bysten, uten fokus på midjen. Virkelighetens empire-korsetter var relativt korte, eller lange, men mer avslappede korsetter som ga støtte til bysten, men ikke hadde til hensikt å snøre inn midjen.

Skuespillere klager gjerne høylytt i media etter filminnspillinger som innebærer korsett som en del av kostymet. Det er naturligvis uvant for en moderne kropp å bli buret inne med snører og spiler, men det mange ikke vet, er at passform og godt håndverk er avgjørende for en viss komfort. Dette er som regel fraværende i kostymesammenheng, sammenlignet med de historiske korsettene. Et vellaget korsett former seg etter kroppen ved kontinuerlig bruk. Dette er 1700-talls-snørelivet fra røntgenfotograferingen et tydelig eksempel på.

En annen seiglivet myte om korsettet handler om størrelse. Når man har målt snøreliv og korsetter i samlinger verden over, vil det kanskje overraske at de fleste korsetter som har overlevd til i dag, ikke nødvendigvis er spektakulært små. Hva som avgjør hvilke ting som har overlevd århundrene, kan naturligvis ha flere årsaker, og derfor skal man ofte være forsiktig med å trekke konklusjoner på bakgrunn av størrelsen på de plaggene som har overlevd – såkalt «survivor’s bias». Noen av korsettene og snørelivene var kanskje i en liten størrelse, som bare kunne brukes i en kort periode i løpet av livet, eller mens en bestemt silhuett var på moten. Eller så var korsettet kanskje spesielt pent eller såpass kostbart at man tok ekstra godt vare på det.

Når man finner et usedvanlig lite korsett, så er det heller ikke sikkert at det var den faktiske midjestørrelsen til kvinnen som bar korsettet i sin tid. Det er veldig individuelt hvor mye mindre man potensielt kan bli med et korsett, det handler i stor grad om hvordan kroppsfett kan fordeles. Derfor vil i utgangspunktet slanke personer generelt kunne krympe færre cm enn hvis man har mer kroppsfett som kan omfordeles.

Det vi vet i dag, er også at «vanity sizing» – altså størrelser som ikke nødvendigvis tilsvarer plaggets eller brukerens faktiske kroppsmål, også var et utbredt fenomen når det kom til korsetter. Det vil si at man for å innbille seg selv (eller andre) om at man kunne oppnå et mindre midjemål enn det som reelt sett var mulig, kjøpte et korsett med det ønskelige midjemål og lot åpningen med snøringen bak være litt mer åpen enn den kanskje var laget for. Det er også viktig å huske på, at det alltid ville være noen centimeter åpning bak på et korsett når man har det på kroppen, så hvis man måler et korsett som er helt lukket, vil det uansett være misvisende. Men mye tyder på at skrekkhistoriene vi hører om tilsynelatende umulige midjemål, er overlevende fortellinger fra kvinnene som valgte å presse korsettet til sitt ypperste gjennom «tight lacing». Dette var langt fra normen for helt vanlige 1800-tallskvinner.   

Man skulle kanskje tro at korsettet forble et av fortidens skrekkabinetter, men korsettet fortsetter å hjemsøke oss i nye varianter i dag. «Shapewear» som Spanx eller super-influenceren Kim Kardashians Skims, som skal gi den ‘riktige’ formen under stramme kjoler, løftende treningstights og hold-in strømpebukser, eksisterer side om side med skepsisen over fortidskvinnenes rigide korsettering. De fleste «haute couture»-plagg av kjente moteskapere, som du ser på røde løpere eller på en runway, har også en eller annen form for innebygget korsett. Moteskapere som Vivienne Westwood, Alexander McQueen og Jean Paul Gaultier (ved hjelp av den ikoniske moderne korsettmakeren Mr. Pearl), har gjort stor suksess ved å inkorporere korsetter og korsettdetaljer i flere av sine kolleksjoner.

Korsett og snøreliv fikk nylig en renessanse med romantiske mikrotrender som «cottage-core», «royal-core» og antrekk inspirert av periodefilm og strømme-serier i sosiale medier. For øyeblikket kryr det dessuten av snørte korsettinspirerte detaljer i mote- og gatebildet, da det tidlige 2000-tallet med alle sine snøredetaljer er ubønnhørlig tilbake. Korsettet har historisk sett vært knyttet til en idé om hyperfeminitet. I dag fremstår korsettet som et mer mangfoldig motefenomen, et som alle som ønsker et feminint uttrykk enkelt kan snøre seg inn i.

Spørsmålet er dermed ikke om vi er ferdige med korsettet, men om vi noensinne blir det.

• E-post-korrespondanse med konservator Hannah Vickers juni og august 2023.
• E-post-korrespondanse med rådgiver Janne Helene Andersen juni og august 2023.
• Røntgenfotografering av snøreliv i Nasjonalmuseet i juni 2023
• Hill, C. & Steele, V. (2014). Exposed – A History of Lingerie. Yale University Press.
• Satenstein, L. (2022). How Fashion Reclaimed the Corset. Vogue.
• https://www.vogue.com/article/how-fashion-reclaimed-the-corset-november-2022 
• Steele, V. (2003). The Corset - A Cultural History. Yale University Press.
• https://snl.no/korsett
• V&A - https://www.vam.ac.uk/articles/x-raying-the-fashion-collection