Tekst av Vibece Salthe, kurator i Stavanger kunstmuseum.
I 1. mai-nummeret til avisa Orientering fra 1960 er maleriet Rollene utdelt – som også går under navnet Til mine søstre avbildet. Under bildet står en appell skrevet av Else Hagen.
«Det er pålagt deg å fortsette livet gjennom ditt barn», starter Hagen appellen med, før hun forsetter: «Men jeg anklager deg som bare er kjønnsvesen –, fordi du i morgen må være medansvarlig for at livet på jorden kan bli bevart. Søster, det er ikke nok å være kvinne alene, uendelig meget mer må du yde.» 1
Den korte teksten Søster var ment som en oppvekker. Flere år senere kommenterte Else Hagen appellen slik: «Nesten like viktig som å gi form til bilder, ble det for meg i en periode å riste meg selv og mine medsøstre ut av søvn og sløvhet. Stille krav. Iblant prøvde jeg å tydeliggjøre dette i bilder. Et av dem var dette Til mine søstre». 2
Rollene utdelt
Rollene utdelt (Til mine søstre) er en protest mot krig og opprustning. Det viser tre nakne kvinner samlet rundt et kors som deler bildet i to. To av dem bærer identiske masker. Den tredje har revet av masken og ser skrekkslagen ut. Filteret er borte. Hun kan ikke lenger skjule seg bak et forskjønnet ytre. Aviser er strødd rundt dem, og tekstbruddstykker som fedreland, forsvaret, pakt, Marshallhjelp, valutaproblem, opprustning, tapre gutter, post mortem og fred kan tydes. Handlende menn som gjør en innsats og deltar i storsamfunnet. Den skrekkslagne kvinnen derimot har nettopp våknet. Bak henne skriker en annen. Rollen hun hadde som en av de tre gratier, en av gudinnene for skjønnhet, ynde og glede, er ikke lenger nok. Sløret for øynene er revet bort. Det trengs handling.
Husmorperioden
Årene 1900–1960 betegnes gjerne som husmorperioden i Norge. Kvinner flest jobbet fram til de giftet seg. Deretter ble de husmødre på fulltid. Det ble forventet at menn skulle forsørge kvinner.
Den økonomiske krisen og arbeidsløsheten på 1920-tallet hadde ført til en politikk hvor man gikk inn for at lønnet arbeid skulle fordeles solidarisk mellom familier. Dette gjorde at gifte kvinner ble presset ut av arbeidsmarkedet. I 1937 vedtok imidlertid Arbeiderpartiet og LO at retten til lønnet arbeid skulle være lik uansett om man var gift eller ikke. Samskatten (det å betale felles skatt av all inntekt) gjorde imidlertid at det sjelden lønnet seg for gifte kvinner å jobbe. Først i 1959 ble ektefeller lignet separat.
Samtidig var mange opptatt av å gi kvinner økonomisk mulighet til å slippe dobbeltarbeidet ved å jobbe både ute og hjemme. Husmortilværelsen ble sett på som et framskritt, og representerte en villet politikk. Nettopp dyrkingen av morsrollen og kvinners oppgaver i hjemmet sto sterkt da grunnlaget for norsk velferdspolitikk ble lagt. 3 Det er derfor ikke uten grunn at Hagen starter sin appell med setningen: «Det er pålagt deg å fortsette livet gjennom ditt barn.» Husmorens plass var i hjemmet.
Karriere og mor
For Else Hagen derimot, var ikke det veien å gå. Hun fortsatte karrieren som billedkunstner også etter at hun giftet seg i 1938, og etter at de fikk barn i 1944 og 1947. Husmorrollen kom hun imidlertid ikke utenom, selv om hun hadde støtte fra mannen sin, Arne E. Holm, som var kunstner og arkitekt. At det var noe litt utenom det vanlige, illustrerer artikkelen om ekteparet i Gyldendal Alle kvinners blad i 1942, hvor overskriften lød: Malermann og malerkone. 4
Betegnende nok ser det ikke ut til at Hagen har satt sine ben på en av de mange husmorskolene som dukket opp som et svar på profesjonaliseringen av husmorrollen. På spørsmål fra journalisten om ikke det var vanskelig å kombinere malingen med husholdningen, svarer hun: «De må ikke kalle det husholdning. Jeg gjør bare akkurat det som er nødvendig for å opholde livet og ha det hyggelig», hvorpå hun forsetter med å utdype at det noen ganger gikk riktig galt, som da hun skulle lage marmelade og glemte gryten på komfyren fordi det var så fint lys å male i.
Samme bakgrunn
At Else Hagen og mannen hadde gått i samme klasse på akademiet, og at begge var utdannet kunstnere, har antakelig bidratt til at ingen av dem så på husmorrollen som noe definerende for henne. For både Hagen selv og ektemannen var det en selvfølge at hun skulle fortsette som kunstner. Etter at barna kom til verden, hadde de også hjelp i huset for at hun skulle få mulighet til å jobbe. 5
Familie
På Høstutstillingen i 1950, midt i husmorperiodens glansår, viser Hagen verket Familie for første gang. Maleriet er dominert av en mor som er tydelig frustrert. Med et blottet bryst, rynkede bryn og hendene i været hyler hun ut i sinne og irritasjon. På fanget ligger et nakent spedbarn og skriker av full hals. To øvrige barn er ved hennes side mens fugler flakser rundt morens hode og forsterker bildets kaotiske og dystre stemning.
Blant de som anmeldte Høstutstillingen det året, var kritikeren Ivan Malinovski fra den danske avisen Information. Han mente at utstillingen først og fremst var severdig på grunn av noen få kunstnere – blant dem Hagen. Etter en gjennomgang av Hagens andre bidrag, det vil si maleriene Huldra og Autoritet, som han beskriver som henholdsvis en voldtektsscene og et barn som mishandles, kommer han fram til bildet Familie. Han omtaler det som «et billede, der længe skriger af rædsel i ens bevidsthed» og forsetter med en beskrivelse av verket slik at leseren skal forstå hva han snakker om: «Et slasket diebryst, en formløs orm af et barn, to døtres apati, flaksende skyggefugle i baggrundens brandskær. Else Hagen er trængt af elendigheden, hun besværger, formaner den med sine lærreder, som er spørgsmaal, hun holder ud i mørket: er jeg skyldig i og med, at jeg ser dette?» 6
Utfordret konvensjoner
På 1950-tallet var Norge langt mer verdikonservativt enn sine naboland Danmark og Sverige. 7 At Hagen viser fram livets skyggesider i en tid hvor husmoren ble sett på som helt avgjørende for å skape lykkelige og velfungerende familier, ser ikke ut til å hindre den danske kritikeren fra å framheve verket, på tross av det retoriske spørsmålet om den som ser, selv er skyldig.
Også i Morgenbladet 8 og VG 9 er kritikerne positive, men for kunstneren og i dette tilfellet kritikeren Håkon Stenstadvold (1912–1977) blir det for mye. Han sliter både med maleriet Autoritet og verket Familie:
– Else Hagen har […] helt litterære ting på hjertet, så utpreget litterære at bildet ikke alltid klarer å uttrykke dem. Autoritet kalles et bilde av en voksen som holder et nakent barn under ørene foran et åpent vindu. Vil autoriteten kaste ungen ut? Man gir opp bildetydningen og trøster seg med å se på et rikt og smakfullt arrangement av farger. Det samme gjør en overfor det lurveleven av ungeskrik og kjerringskjenn Else Hagen har fått i stand i det kostelige bilde som heter Familie. […] 10
Kjernefamilien
I flere av Hagens tidlige malerier har morsskikkelsen vendt ryggen mot vinduet og verden der ute. Man ser det i Familie, men også i Tinnsoldater. I begge tilfeller utspiller motivet seg i en trangbodd byleilighet.
Her er det ikke snakk om interiører hvor lysets virkning er poenget, som for eksempel i Harriet Backers malerier. I stedet er fokuset vendt innover, mot kjernefamilien og kvinnens domene. Verden utenfor er kun representert via vinduet, som symboliserer skjæringspunktet mellom intimsfærens lukkede rom satt opp mot utsynet og sosialsfæren der ute.
At 1950-tallets nærmest kategoriske skille mellom den private sfæren, som stort sett var knyttet til hjemmet og husmoren, og den offentlige sfæren, som var mannens domene, kunne føles trang og vanskelig, det ser man spesielt godt i Familie. Frustrasjon og mangel på ledig tid var definitivt noe Hagen kjente til. Med to små barn, en kunstnerkarriere og livet som husmor, strakk ikke tiden alltid til, og dårlig samvittighet var noe hun kjente på.
Kjønnsroller
Samfunnet på 1950-tallet var konservativt på det kjønnspolitiske området, og familiepolitikken handlet om å gi kvinner økonomisk mulighet og frihet til å slippe dobbeltarbeid. Husmortilværelsen ble sett på som et framskritt og en realisering av drømmen om en mindre strevsom hverdag. Ideen om husmoren og forsørgeren var altså politisk og kulturelt skapt og påvirket fordelingen av arbeidsoppgaver i hjemmet og i samfunnet generelt. 11
Else Hagen som rollemodell
Samtidig med at Hagen malte bildet Familie, ble det etter hvert mer selvsagt og utbredt at kvinner skulle ta utdanning. De adskilte rollene opplevdes som trange – kvinner ble ikke verdsatt hverken økonomisk eller sosialt – og stadig flere utdannet seg vekk fra husmortilværelsen. 12
Kvinner ønsket å gå fra å ha formelle rettigheter til å få reelle muligheter. Mantraet for den nye kvinnebevegelsen, hvor man påpekte at det personlige er politisk, utfordret gjengse oppfatninger av familieliv og privatliv ved å framstille dem som tvangsbaserte, urettferdige og undertrykkende. Husmorlivet ble sett på som det patriarkalske samfunnets grunnmur og et hinder for kvinner til å realisere sine evner – husmoren var undertrykt og avhengig.13
Nye muligheter måtte kjempes fram, og Hagens innsats som rollemodell var her viktig. Hun bidro til å utvide kvinnerollen både gjennom tekst og ikke minst gjennom kunsten. Hagen viste at det var mulig for kvinner å velge en annen vei enn husmorrollen. Slik var hun med på å endre hjemmets dynamikk, forventningene til kvinnerollen og derved kvinners handlingsrom.
Kjøp katalogen og les hele artikkelen her
Denne teksten er et bearbeidet utdrag av kurator ved Stavanger kunstmuseum, Vibece Salthes artikkel Til mine søstre i utstillingskatalogen Else Hagen. Mellom mennesker. Orkana forlag, 2024.
Litteratur
1. Anne-Cath. Vestly og Kari Skjønsberg, Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960 (Oslo: Gyldendal, 1979), 47.
2. Vestly og Skjønsberg, Hvor var kvinnene?, 46.
3. Hilde Danielsen mfl., Norsk likestillingshistorie 1814–2013 (Bergen: Fagbokforlaget, 2013), 221–222, 237, 240–241, 261–262.
4. Malermann og malerkone, Gyldendal Alle kvinners blad (1942): 10.
5. Takk til Else Hagens datter Bentine Holm for disse opplysningene gitt i telefonsamtale 1. juni 2023.
6. Ivan Malinovski, Lidenskabeligt maleri. Indtryk af norsk kunst i dag, Information, 17. oktober 1950.
7. Danielsen mfl., Norsk likestillingshistorie 1814–2013, 245, 270.
8. Øistein Parmann, Høstutstillingens malerier, Morgenbladet, nr. 235, 3. oktober 1950.
9. Johan Frederik Michelet, Høstutstillingen. Maleriene, Verdens Gang, 30. september 1950.
10. Håkon Stenstadvold, Statens høstutstilling. Malerne og fremtiden, Aftenposten, 6. oktober 1950.
11. Danielsen mfl., Norsk likestillingshistorie 1814–2013, 221, 228.
12. Danielsen mfl., Norsk likestillingshistorie 1814–2013, 228, 274, 281.
13. Danielsen mfl., Norsk likestillingshistorie 1814–2013, 277, 291–294.
