Et upløyd land – Kitty Kielland og myra

Myra

Myr dekker rundt 9,8 prosent av landarealet i Norge og er en type våtmark.
Torv dannes ved at mose, gress, løv og annet organisk materiale blir liggende i vannrike områder over lengre tid. På grunn av oksygenmangel brytes ikke materialet skikkelig ned.
Torv har gjennom tidene blitt utvunnet til blant annet bygningsmaterialer, til hager og til brensel.
Det tar naturen flere tusen år å lage en torvmyr. Myra vokser kun 1 millimeter i året. Er myra fem meter dyp, er den dermed ca. 5000 år gammel.
Norske myrer lagrer minst 950 millioner tonn karbon. Det tilsvarer Norges årlige utslipp av klimagasser i 66 år.
Ifølge Det internasjonale naturpanelets rapporter har 85 prosent av verdens våtmarker forsvunnet.
I Norge har en tredjedel av landets myrer blitt fjernet de siste 70 årene.
Ifølge tall fra NIBIO har ca. 2600 dekar med myr blitt dyrket ned hvert år mellom 2007–2015 i Norge.
Fra 2. juni 2020 forbød regjeringen nydyrking av myr, men kommunene har fortsatt mulighet til å tillate dyrking når bestemte vilkår oppfylles.

Christine Lange Kielland (Kitty) ble født i Stavanger 8. oktober 1843.
Kielland-familien hadde holdt til i Stavanger i flere generasjoner og var velstående.
Malerkunsten ble mer enn en hobby for Kielland etter et lengre sykeopphold hvor hun hadde lite annet å finne på.
Hun var på 1870-tallet elev av Hans Gude i Karlsruhe i Tyskland og fikk senere veiledning av Eilif Peterssen og H. Baisch i München.
Hun bodde og studerte i Paris i flere år, sammen med blant andre Harriet Backer.
Kielland kjempet for kvinners rettigheter til å delta fullverdig i kunsten og belyste blant annet forskjeller i oppdragelsen av gutter og jenter.
Hun var med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening i 1884.
Kielland var en av de første norske kunstnerne som malte såkalte nyromantiske stemningsmalerier.
Kielland stilte ut ofte i sin levetid og var med på alle de viktigste nordiske og internasjonale utstillingene hvor det var norsk representasjon.
Før hun døde i 1914, testamenterte hun et større beløp til innkjøp av norsk kunst, til Nasjonalgalleriet. Kravet var at man skulle kjøpe inn kunst som "bryter med tradisjonen og tilfører utviklingen nye momenter."