Tekst av Stina Högkvist, avdelingsdirektør samling
Sidsel Paaske hadde bare studert noen måneder da det viste seg at hun var gravid. Som gravid fikk hun ikke lov til å fortsette studiene. Året var 1956, og hun ble kastet ut av Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun giftet seg samme år, men etter tre års ekteskap ville hun skilles og ble enslig mor.
At hun var kvinne og selvlært kunstner, og samtidig enslig mor, gjorde at mange dører ble stengt. Samfunnet anså det som mer passende at hun arbeidet med tekstil, eller som lærer. Hun fullførte derfor en utdannelse som formingslærer, til tross for at hun mente at tekstil egentlig ikke passet henne, hun var ikke tålmodig nok.
Det gikk ikke lang tid før lysten til å eksperimentere og temperamentet hennes tok overhånd. Hun ville ikke lenger la seg beordre. Hun kastet seg over en hel haug ulike uttryksformer, som akvarell, maleri, tekstil, emalje, musikk, tekst, bokillustrasjoner, skulptur og smykkeskunst.
Da hun døde brått i 1980, bare 43 år gammel, hadde hun rukket å ha et titalls egne utstillinger og vært med i like mange gruppeutstillinger. Hun hadde sunget med den amerikanske jazzmusikeren Don Cherry. Hun hadde publisert, illustrert, kuratert og debattert. Hun hadde vært fagpolitisk aktiv, og hun hadde hatt audiovisuelle samarbeidsprosjekter med blant andre Arne Nordheim og Jan Garbarek.
I standardutgaven av Norsk Kunsthistorie, som ble utgitt bare tre år etter Sidsel Paaskes død, er hun ikke engang nevnt. Var det fordi hun hadde gjort valg som samfunnet ikke mente var passende? Var det fordi hun ikke var tilknyttet én bestemt kunstnergruppe? Eller var det et eksempel på at kunsthistorien er skrevet til mannens fordel?
I 2016 presenterte Nasjonalmuseet utstillingen «Like før. Sidsel Paaske (1937–1980)», som et bidrag til gjeninnsetting av Sidsel Paaske i kunsthistorien.
