Tekst av Rannveig Falkenberg-Arell, kommunikasjonsrådgiver

Talette Rørvik Simonsen, tidligere seniorkurator og nå forsknings- og utviklingsansvarlig ved Nasjonalmuseet, forteller at byggets arkitekt Klaus Schuwerk er opptatt av de solide og varige kvalitetene ved arkitekturen – det den romerske arkitekten Vitruvius omtaler som firmitas. Dette gjenspeiles både i valg av materialer, som museets skifer, eik og bronse, og i selve utformingen. 

Et av de klassiske elementene i det nye museet er romstrukturen i utstillingsområdene i første og andre etasje. I tråd med programmet for arkitektkonkurransen, er rommene tradisjonelt utformet, rektangulære og kvadratiske, og følger hverandre på rad og rekke i en type romforløp som kalles enfilade. Denne tradisjonen kommer fra italienske palasser og franske slott, som med sine langstrakte saler for oppbevaring av skulpturer og malerier var forløpere for museene. I klar kontrast til dette idealet står Lyshallens moderne og åpne romkonsept, som er Schuwerks grep for å gi bygget som helhet romlig dynamikk. 

Foto: Wikimedia, CC BY-SA 3.0.
Utsikten fra Munchmuseet © MUNCH
Foto: Einar Aslaksen
Takterrasen på det nye Nasjonalmuseet gir en forbindelse til nærområdene.
Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.
Kurbadet Therme i Vals, tegnet av Zumthor. Klaus Schuwerker blir ofte sammenlignet med den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor.
Foto: Wikimedia, CC BY-SA 3.0.

Den åpne og den intime plassen

Schuwerk er også opptatt av det monumentale byrommet Rådhusplassen utgjør. Før det nye Nasjonalmuseet kom på plass, mente han at plassen kunne oppleves som utflytende fordi den manglet av holdepunkter. Løsningen hans ble å skape variasjon i byrommet ved å etablere den mindre Museumsplassen, som ligger mellom museumsbygget og de vernede stasjonsbygningene der blant annet Nobels fredssenter holder til.