Museumsbygg i Oslo sett ovenfra.
Foto: Iwan Baan

Det nye Nasjonalmuseet har mange referanser til den klassiske arkitekturen. Her kan du lese om noen av dem, og få vite mer om hvordan museet inngår i byrommet rundt Rådhusplassen.

Tekst av Rannveig Falkenberg-Arell, kommunikasjonsrådgiver

Talette Rørvik Simonsen, tidligere seniorkurator og nå forsknings- og utviklingsansvarlig ved Nasjonalmuseet, forteller at byggets arkitekt Klaus Schuwerk er opptatt av de solide og varige kvalitetene ved arkitekturen – det den romerske arkitekten Vitruvius omtaler som firmitas. Dette gjenspeiles både i valg av materialer, som museets skifer, eik og bronse, og i selve utformingen. 

Et av de klassiske elementene i det nye museet er romstrukturen i utstillingsområdene i første og andre etasje. I tråd med programmet for arkitektkonkurransen, er rommene tradisjonelt utformet, rektangulære og kvadratiske, og følger hverandre på rad og rekke i en type romforløp som kalles enfilade. Denne tradisjonen kommer fra italienske palasser og franske slott, som med sine langstrakte saler for oppbevaring av skulpturer og malerier var forløpere for museene. I klar kontrast til dette idealet står Lyshallens moderne og åpne romkonsept, som er Schuwerks grep for å gi bygget som helhet romlig dynamikk. 

Omformer forbildene

Renessanseidealene er også viktige for Schuwerk, forteller Simonsen. 
– Vi kan for eksempel se det på hvordan han videreutvikler tradisjonen med blindvinduer; fordypninger i fasaden med form som vinduer. Vanligvis brukes disse for å opprettholde symmetrien i en fasade, men Nasjonalmuseets to store blindvinduer mot Aker Brygge er asymmetrisk plassert, og skaper i stedet spenning, variasjon og rytme, sier hun. 

Simonsen mener dette peker på et sentralt trekk ved Schuwerk som arkitekt: Samtidig som han bygger på viktige arkitekturtradisjoner, finner han sine egne måter å videreutvikle og abstrahere inspirasjonskildene på. Han omformer forbildene til nye, selvstendig uttrykk som får varig verdi. 

Underholdning og demokratisering

Gjennom historien har ikke bare museumsarkitekturen, men også museenes rolle endret seg. Siden slutten av 1990-tallet er museet som underholdningssted og sosial møteplass blitt den mest attraktive modellen. Tidsriktige restauranter, konserter og performancer har blitt en viktig del av tilbudet. Museet skal være en opplevelsesdestinasjon.

– Selv om man i dag kan være kritisk og mene at dette bidrar til å forflate diskusjonen rundt kunsten, er det viktig å være klar over den historiske bakgrunnen for idealet om å nå nye målgrupper, mener Simonsen.

– I 1970-årene vokste det frem et kulturradikalt prosjekt for å fornye museene og gjøre dem mer tilgjengelige og relevante for et bredere publikum. Ambisjonen om demokratisering ble gjenspeilet i en ny tendens i arkitekturen, der mer bruk av glass bokstavelig talt skulle åpne opp de hittil introverte institusjonene. Museene skulle ikke lenger være sekulære katedraler for finkultur, men speile samfunnet og aktuelle debatter.  

Foto: Wikimedia, CC BY-SA 3.0.

Pompidou-senteret som åpnet i Paris i 1977 ble prototypen for en ny generasjon museer og kultursentre. Arkitektene Renzo Piano og Richard Rogers brukte mer enn halve tomten til en offentlig plass foran bygget, som fikk stor betydning for det urbane folkelivet. De brøt tvert med idealene for klassisk monumental museumsarkitektur, og la hele byggets infrastruktur som ventilasjonsrør og rulletrapp synlig på utsiden. Her skulle publikum kunne ta rulletrappen direkte opp til den øverste etasjen og få fantastisk utsikt over byen uten å måtte kjøpe billett.  

Utsikt som attraksjon

Grepet med å anlegge et utsiktsplatå som gjør byen til en attraksjon i seg selv, kan sees hos mange andre nye museumsbygg. Blant eksemplene er Tate Switch i London, og Studio Herreros’ nye Munch-museum i Bjørvika. 

Utsikten fra Munchmuseet © MUNCH
Foto: Einar Aslaksen

Også det nye Nasjonalmuseet får en takterrasse der besøkende kan skue ut over fjorden og nærområdene. Talette Rørvik Simonsen sier Nasjonalmuseets arkitektur legger til rette for en annen type opplevelse av utsikten enn mange andre. 

Takterrasen på det nye Nasjonalmuseet gir en forbindelse til nærområdene.
Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

– Heller enn den spektakulære utsikten, er det her det nære landskapet som er viktig. Det er tydelig at Schuwerk ønsker at Nasjonalmuseet skal fungere som en formidler mellom byen og sjøen, at det konseptuelt skal forstås som en overgang mellom det urbane og naturen. Det er også viktig for ham at publikum skal oppleve dette fysisk ute på den åpne takterrassen, ikke gjennom store glassflater. 

Kurbadet Therme i Vals, tegnet av Zumthor. Klaus Schuwerker blir ofte sammenlignet med den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor.
Foto: Wikimedia, CC BY-SA 3.0.

Den åpne og den intime plassen

Schuwerk er også opptatt av det monumentale byrommet Rådhusplassen utgjør. Før det nye Nasjonalmuseet kom på plass, mente han at plassen kunne oppleves som utflytende fordi den manglet av holdepunkter. Løsningen hans ble å skape variasjon i byrommet ved å etablere den mindre Museumsplassen, som ligger mellom museumsbygget og de vernede stasjonsbygningene der blant annet Nobels fredssenter holder til. 

– Her har han villet lage et rom hvor vi kan oppleve et fellesskap, en sosial intimitet som står i kontrast til den store og åpne Rådhusplassen. Plassens utforming er ment å gi en følelse av forankring og tilhørighet i et viktig historisk byrom, og samtidig invitere til refleksjon over hvilke idealer som uttrykkes i kulturarven som omgir den. Som museumsarkitekt ser han det som sin oppgave å bidra til å styrke museets posisjon som et sted for kritisk refleksjon over våre verdier og historie. Selvfølgelig er det også ment å være et sted der selve museumsopplevelsen kan forlenges og fordøyes, sier Simonsen.

Artiklene er basert på Talette Rørvik Simonsens foredrag «Lyshallen og det nye Nasjonalmuseet». Foredraget kan ses her.  

Kilder:

  • Birgitte Bye, «Berlin – Napoli – Oslo og tilbake igjen… Arkitekten som elsker gjentakelser.» i «Prosjekt nytt Nasjonalmuseum», informasjonsbrosjyre utgitt av Statsbygg.
  • Charles Jencks, The Iconic Building: The Power of Enigma, London: Frances Lincoln, 2005.
  • Gunnar Liestøl og Andrew Morrison, «The power of place and perspective. Sensory media and situated simulations in urban design.» i Adriana de Souza e Silva & Mimi Sheller (red.), Mobility and Locative Media: Mobile Communication in Hybrid Spaces (Changing Mobilities), London/New York: Routledge, 2015. 
  • Joel Robinson, «Introducing Pavilions: Big worlds under little tents.», Open Arts Journal, 2013–2014 ,no. 2.
  • «Juryrapport, Åpen plan- og designkonkurranse, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design», Oslo: Statsbygg, 2010.
  • Klaus Schuwerk i intervju med Talette Rørvik Simonsen, 22.01.2020. 
  • Victoria Newhouse, Towards a new Museum, utvidet utgave, New York: Monacelli Press, 2006.