Sir Grayson Perrys oppvekst, klassebakgrunn og valg av blant annet keramikk som uttrykksform har hatt stor betydning for innholdet i kunsten hans. Han vokste opp i byen Chelmsford i Essex, nær London. Essex er et fylke som hovedsakelig består av jordbruksland i tillegg til et par større byer som vokste fram under industrialiseringen på 1800-tallet. Etter andre verdenskrig flyttet mange mennesker fra de fattige delene av London til Essex. Der fikk de tildelt boliger, da det var stor boligmangel i de gamle arbeiderstrøkene i hovedstaden. Etter krigen flyttet også velstående London-borgere til landsbyer som lå langs toglinjen, for å gi familien en oppvekst i landlige omgivelser.   
 
Siden 1980-årene har industrien i Essex slitt, og mange virksomheter har gått under, med de sosiale følger dette medfører. De forskjellige områdene av Essex veksler derfor mellom å være blant de fattigste og rikeste i England. Det er en region der klasseskillene er tydelige, og der spenningen mellom by og land, fattig og rik preger politikken og dagliglivet.   

Perry vokste opp i en arbeiderklassefamilie og beskriver selv sin barndom og oppvekst som vanskelig og angstfylt. Da han var tre år, fikk han meslinger, og under sykdomsperioden personifiserte han teddybjørnen sin, som fikk navnet Alan Measles. Alan blir en farsfigur for ham i en utrygg barndom. I fireårsalderen flytter Perrys far ut, og morens nye kjæreste flytter inn. Perry beskriver stefaren som en bølle som skapte utrygghet i familien, og går inn i en forestillingsverden der Alan Measles blir en beskytter og farsfigur. Alan blir en viktig skikkelse som ofte figurerer i Perrys kunst.   

Som attenåring deltar Perry på et kunstkurs som blir starten på kunstutdannelsen hans. Året etter flytter han hjemmefra og begynner på et bachelorkurs innafor bildekunst, ved Portsmouth Polytechnic School, som avsluttes i 1982. Perry er aktiv som kunstner under studietiden, deltar på utstillinger, og produserer verk i blandet materiale og teknikk som blant annet tematiserer hans transvestittidentitet.   

I de første årene etter studiene er Perry opptatt av performance og film som uttrykksformer. Han er blant annet med i en performancegruppe som kaller seg neonaturalister, og som ekspressivt bruker kroppen som kunstnerisk medium. Det er imidlertid produksjon av kunstfilmer som opptar ham mest i denne tiden. Han spiller selv de kvinnelige rollene i produksjonene. [2] I tillegg lager han verk og installasjoner der han benytter ting og tang han finner, en tydelig inspirasjon fra hans tidligere lærer fra Portsmouth, Larry Knee. Han blir oppfordret av sin kunstnerkollega Christine Binnie til å delta på kveldsundervisning i keramikk. Det er først i 1983 at Perry ser potensialet i keramikken som et kunstnerisk materiale. [3] 

Sir Grayson Perrys første keramiske arbeider vises i 1983 på Ian Birksted Gallery i London, og året etter blir han invitert til å holde en soloutstilling hos James Birch Fine Art i samme by. Det vitner om at han har blitt lagt merke til, og overraskende nok stiller han ut keramikk utført på kveldskurset i et bildekunstgalleri. Det var nok neppe keramikkens håndverkskvalitet som gav ham utstillingsplass, men heller hva han formidlet gjennom keramikken. Bildekunstnere skulle ikke holde på med kopper og kar, og keramikkprosjektet hans ble antakelig tolket innafor kunstverdenen som en ironisk kommentar til kunsthåndverket.   

Perrys tidlige keramikk begrenser seg til tradisjonelle former, som tallerkener og enkle skulpturale former. Arbeidene er amatørmessig utført og avdekker at han ikke er en trent keramiker. Det interessante er imidlertid at han fra starten finner inspirasjon i en eldre keramisk tradisjon som har røtter i engelsk keramikkhistorie, såkalt slipware, en dekorteknikk der farget, flytende leire legges på overflaten i dekorative mønstre. Denne teknikken var i vanlig bruk på eldre folkelig brukskeramikk.   

Arbeidene fra 1980-årene kan betegnes som direkte, ærlige og fandenivoldske, både i uttrykk og tematikk. De kan leses som et opprør mot den etablerte studiokeramikken i England, der sober dekor og håndverkskunnskap sto sterkt. Asjetten Kinky Sex fra 1983 er et godt eksempel på kombinasjonen av tradisjonell keramikk utført på slump, med provokative dekorer og motiver. Arbeidet ble utført samme år som Perry skaffet seg sin egen keramikkovn.[4]

Perry blir lagt merke til også i keramiske kretser internasjonalt, og det er innafor samtidskeramikken han får sitt kunstneriske gjennombrudd i 1990-årene. Fram til 1980-årene var studiokeramikken fortsatt preget av verdiene til den toneangivende engelske keramikeren Bernard Leach (1887–1979): som høy teknisk utførelse, god materialforståelse og mesterlig utførte dekorer og glasurer. [5]   

Flere keramikere utfordrer den tradisjonelle studiokeramikkens paradigme i 1980-årene. Mange begynte å jobbe med blant annet uglasert keramikk og friere skulpturale former. Keramikken blir mer ekspressiv og tilsynelatende «sloppy». Synet på hva som var god keramikk, ble utvidet, og flere innganger til materialet og tradisjonen ble akseptert.   

Keramikken gikk i flere retninger, og det tradisjonelle levde side om side med det skulpturale og det konseptuelle. Bruk av limpistol, prefabrikkerte gjenstander (readymades) og overføringsbilder ble like vanlig som den tradisjonelle dreieskiven og dekor malt for hånd. Fokus var ikke bare på teknikk, materiale og bruksformer, men vel så mye på hva kunstneren ønsket å formidle gjennom leiren.   

Perrys keramikk var i takt med tiden, og han ble raskt en del av de nye strømningene innafor feltet. Han ble del av en større gruppe keramikere som arbeidet med trykket dekor og bildeframstillinger på keramikk, sammen med kunstnere som Paul Scott, Charles Craft og Robert Dawson.[6]   

Mange av temaene som Grayson Perry tar opp i verkene sine, dreier seg om mekanismer og fenomener som definerer oss utafor eller innafor normen – den gjengse oppfatningen av hva som er normalt i et samfunn eller et miljø. Dette er en problematikk som er nær forbundet med egne erfaringer fra oppveksten, hans sosiale bakgrunn og senere erfaringer med å navigere gjennom kunstverdenens hierarkier og kommersialisme. Det å vokse opp i et utrygt hjem i en kultur med fåmælte og aggressive menn, eller angsten for å bli oppdaget i kvinneklær, har nok skapt en nysgjerrighet når det gjelder kjønnsroller og hvordan de formes sosialt. Han utfordrer samfunnets mannsideal og viser oss i stedet at maskulinitet har mange uttrykksformer. 

Perry sto ikke lenger utafor det gode bildekunstselskapet. Vasene hans fikk nå av de fleste, om enn uvillig blant noen, anerkjennelse som kunstverk. Grayson Perry befant seg nå i en posisjon der han kunne gjennomføre mer ambisiøse prosjekter både innafor skulptur, grafikk og tekstil. Med tiden har nok bildetepper blitt hans viktigste sjanger etter keramikken. I dag er det riktig å beskrive Perry som en kunstner som arbeider med forskjellige medier og innafor flere kunstformer, men fortsatt er keramikk hans primære medium.  
   
Et fellestrekk ved de kunstsjangrene Grayson Perry arbeider med, er at de har lange kunst- og håndverkstradisjoner. Håndverket er en vel så viktig kvalitet i et arbeid som den kunstneriske ideen, ifølge Perry.[10] Kunstnerens temperament, håndlag og behandling av materiale er en individuell kunstnerisk signatur. Hvordan meiselen ligger i hånden, eller hvordan håndlaget med dreieskiven preger det endelige resultatet, er spor som kan identifisere at en gjenstand er utført av samme person.  

Vasen har lengre tradisjoner enn gobelenger. Vaser, krukker og andre beholdere av keramikk er blant de eldste arkeologiske funn vi kjenner til, og denne typen husholdningsgjenstander er tett forbundet med historien om mennesket. Krukker og vaser har i tusenvis av år også vært rituelle objekter, del av religiøse seremonier, og de har hatt spirituell kraft. Opp gjennom historien har vasen også vært knyttet til verdslig makt og status. Symboler på den kinesiske keiserens verdighet, eller på en fyrstes rikdom og gode smak. Om den er dekorert med keiserens drager eller et minne om en viktig kongelig begivenhet, har vasen vært identitetsskapende. Vasen har også vært et refleksjonsobjekt som del av religiøse seremonier som synliggjør den spirituelle verden for mennesket. Både i form og dekor er denne arketypen ladet med mening

Vasens historie i vestlig kunst kan hevdes å være en fortelling om devaluering fra et kunstobjekt til en bruksting. Fra å være et religiøst objekt, eller å bli verdsatt som en verdifull gjenstand både kunstnerisk og symbolsk, har vasen i moderne tid blitt mer en bruksting som kanskje mest settes pris på for sitt elegante design. Mange forbinder dekorerte vaser med noe bestemor hadde på hyllen, og som man vil kalle nips.   

Status som kunstverk mistet gjenstandstypen i løpet av 1800-tallet, med framveksten av modernismens kunstforståelse. Modernismen kunstteori satte et markant skille mellom kunstverk og vanlige gjenstander. I bildekunstens verden har vasen tilhørt hverdagens sfære og ikke hatt noe med kunst å gjøre. Perry har imidlertid utfordret bildekunstens reduserende blikk på kunsthåndverket.  

Vi kan driste oss til å si at Perrys utgangspunkt er at vasen ikke er en taus bruksting, men at formen i seg selv innehar en betydningsfull historie og er et meningsbærende objekt som alltid har vært en formidler av ideer og idealer. En posisjon som har blitt sett ned på og til dels latterliggjort i kunstverdenen. Med tildelingen av Turner-prisen til Perry ble kunstverdenen nødt til å akseptere vasen som kunstverk, og slik utfordrer han kunstideologiens skille mellom bruksting og kunstverk.   

Mange kritikere og skribenter har en tendens til å beskrive Perrys vaser som kun et lerret for det egentlige kunstverket: bildefortellingene på overflaten. Slik unngår de å forholde seg til det problematiske objektet.[12] Ut fra et estetisk perspektiv har Perrys interesse for keramikkens historie, bruksformer og den håndverksmessige siden av kunstpraksisen satt ham utafor det gode selskap. Han har etterstrebet å bli akseptert som en fullverdig kunstner som arbeider med blant annet keramikk og tekstil som materiale. Nå som han er akseptert, er han innafor, men samtidig er hans uvanlige valg av medium i bildekunstens kontekst noe som gjør at han skiller seg ut fra mengden. Han er utafor og innafor på samme tid, en posisjon Grayson Perry er komfortabel med.   

Grayson Perry er en samfunnsengasjert kunstner som ofte tar opp ubehagelige, men også forfengelige og komiske sider av samfunnet i kunsten sin. Det vil ikke være riktig å betegne ham som en politisk kunstner, altså en som fremmer en utopisk samfunnsvisjon eller en dystopi. Han er snarere en observatør og kommentator til hva som rører seg i samfunnets lyse og mørke sider. Selv har han uttalt at en kunstners rolle er å se det vi andre ikke ser. Det å sette søkelys på hva som går oss hus forbi i hverdagen, eller kanskje ikke ønsker å se?   

Med dette utgangspunktet kan det være interessant å se Perrys kunst i lys av en kunstnerisk tradisjon som kan spores tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Da oppstår en ny malerisjanger som benytter bildefortellingen som virkemiddel for å kommentere sosiale og kulturelle problemstillinger i samtiden. Den mest framtredende kunstneren i den nye samfunnsengasjerte kunsten er maleren og grafikeren William Hogarth (1697–1764).[13] Når det gjelder Perrys direkte referanser til en av Hogarths mest kjente bildefortellinger i «The Vanities of Small Differences», er det relevant å se ham i lys av denne kunstsjangeren.  

På begynnelsen av 1700-tallet oppstår en ny form for bildekunst i de største administrative og kommersielle sentraene i Europa, som London, Amsterdam, Paris og Venezia. Det er en enorm velstandsvekst i disse byene, og en stadig større og mer velstående middelklasse ønsker å kjøpe kunst – men de ønsker en kunst som gjenspeiler deres smak og virkelighet.   

Det vokser fram et nytt kunstmarked som skiller seg fra hoffets og aristokratiets akademipregede kunst, med antikke forbilder og allegoriske bildeframstillinger. I stedet ønsker middelklassen skildringer fra dagliglivet i de moderne storbyene. Det ble dermed et marked for kunstnere og grafikere for å produsere trykk og malerier som gjengav borgerskapets dagligliv og forlystelser. Kunstnerne laget ofte en serie med bilder som omhandlet samme tema, eller en historie fortalt gjennom flere bilder.  

Den nye bildekunsten hentet elementer fra nederlandske gruppeportretter og det såkalte sjangermaleriet som gjengav folkelige scener. Det nye nå var at borgerskapet sto i sentrum, og at byen var scenen der livsdramaet utspilte seg.  

Forbindelsen mellom Perry og Hogarth er på ingen måte stilistisk og 1700-tallets samfunn er vesentlig forskjellig fra vårt. Det er fortellergrepet og det kunstneriske blikket på samfunnet som knytter Perry til den hogarthianske tradisjonen. Perry kombinerer også karikaturen og satiren med de etablerte kunstsjangrene. Slik Hogarth også tok utgangspunkt i observasjoner og erfaringer fra våre dagligliv, fra alle samfunnslag, skaper også Perry en kunst med sosial og politisk brodd. Budskapet formidles i et format som folk er fortrolige med, og observasjonene vinner gjenklang i betrakterens livserfaringer. Dette har gjort Perry, som Hogarth, til en folkekjær britisk kunstner.   

Sir Grayson Perrys evne til å balansere mellom å passe inn og samtidig skille seg ut har gitt ham suksess i kunstverdenen. Det som har gjort ham til et fenomen, er hans sosiale engasjement, formidlingsevne og humor. Hans tilgjengelige formidlingsform når fram til både kunstverdenens elite og mannen i gaten. Det gjør Grayson Perry til en unik kunstner. 

Utstillingen «Grayson Perry. Innafor og utafor» vises i Lyshallen, på toppen av Nasjonalmuseet, fram til 26. mars 2023.  

[1] Andrew Wilson, «Towards a pre-history of Grayson Perry», Grayson Perry – The pre-therapy years, Red. Catrin Jones og Chris Stephens, s. 15. Thames & Hudson, 2020  
[2] Andrew Wilson, «Towards a pre-history of Grayson Perry», Grayson Perry – The pre-therapy years, Red. Catrin Jones og Chris Stephens, s. 24. Thames & Hudson, 2020  
[3] Andrew Wilson, «Towards a pre-history of Grayson Perry», Grayson Perry – The pre-therapy years, Red. Catrin Jones og Chris Stephens, s. 16. Thames & Hudson, 2020  
[4] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 16. Thames & Hudson 2013  
[5] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 40. Thames & Hudson 2013  
[6] Mark Del Vecchio, Postmodern Ceramics, s. 114. Thames & Hudson 2001  
[7] Film med Grayson Perry, Tate shots 2011, YouTube  
[8] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 65. Thames & Hudson 2013   
[9] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 225–226. Thames & Hudson 2013  
[10] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 42. Thames & Hudson 2013  
[11] Mark Del Vecchio, Postmodern Ceramics, s. 106. Thames & Hudson 2001  
[12] Jacky Klein, Grayson Perry, s. 39. Thames & Hudson 2013  
[13] Hogarth and Europe, Red. Alice Insley og Martin Myrone, s. 18. Tate Publishing 2021  
[14] Hogarth and Europe, Red. Alice Insley og Martin Myrone, s. 97. Tate Publishing 2021