Claire blir til 

I 1973 oppdager Perry sin interesse for å kle seg i kvinneklær. Denne lysten skaper også angst og redsel for å bli oppdaget. Han viser seg offentlig i kvinneklær for første gang i 1975, og hans transvestittpersonlighet Claire blir født, også en karakter som figurerer i enkelte av verkene hans. Samme år flytter han til den biologiske faren sin, men han blir kastet ut da de oppdager hans transvestisme. Disse markante hendelsene under oppveksten, arbeiderklassebakgrunnen hans og de sosiale spenningene i Essex vil med tiden spille en viktig rolle i kunstnerskapet. [1] 

Direkte og umiddelbart bildespråk 

Perrys keramikk skiller seg imidlertid ut fra mengden når det gjelder tematikk og bildebruk. Han arbeidet i en kombinasjon av overføringsbilder, hentet fra populærkulturen eller kunsthistorien, og egne malerier som stilistisk er beslektet med tegneserier. Et direkte og umiddelbart bildespråk med gjenkjennelige referanserammer. Tematikken og bildene var framstillinger og fortellinger om mennesker med levesett som utfordret samfunnets normer når det gjaldt seksualitet, kjønnsroller, vold og angst. Det var skildringer av mennesker og subkulturer som levde i utkanten av samfunnet, temaer som fortsatt er sentrale i Perrys kunst. Det er en parallell mellom hans temaer og valg av keramikk som medium.   

Perry selv kan sies å leve i ytterkanten av kunstverdenen som en bildekunster som har valgt uttrykksformer og medier som ligger utafor normen. Han sier selv at «Pottery is my gimmick»[7], og det er definitivt keramikkarbeidene hans som har gjort ham kjent.  

Kunstnerens klassereise 

Perry giftet seg i 1992 med en kvinne fra middelklassen, og antakelig vekker hans egen klassereise en bevissthet om den sosiale bakgrunnen og klasseidentiteten hans generelt. Han vender stadig tilbake til hvordan klasseidentitet former oss som individer, og hvordan den er med på å forme smaken vår og verdisystemene våre. Dette er sosiale strukturer som sørger for at alle deler de samme verdiene, og for at individet passer inn, og samtidig er dette markører som skiller den ene klassen fra den andre. Utforskningen av dette samfunnsfenomenet er et sentralt tema som gjennomsyrer de fleste av arbeidene hans.[8]   

Et annet klasseskille Perry har kjent på, er normene og sjangerhierarkiene som styrer mye av virksomheten i kunstverdenen. Det er vanskelig å bli anerkjent innafor bildekunsten som keramiker som arbeider med bruksformer. Den normgivende kunstformen i kunstinstitusjonen er bildekunst. Her er den kunstneriske ideen overordnet teknikk, materiale og funksjon. Vaser har som regel ikke fått status som kunstverk.   

Selv om Perry i løpet av 1990-årne hadde et navn innafor samtidskeramikken, var han ikke fullt ut akseptert innafor bildekunsten. Å stå utafor det gode selskap i samtidskunsten har både vært en frustrasjon og en inspirasjon for ham, noe som gjenspeiles i mange av verkene hans. Perry har et ambivalent forhold til kunstverdenen og har ofte utsatt den for satiriske og ironiske skildringer om statusjag, overfladiskhet og forfengelighet.[9] Utenforskap kan sies å være en viktig inspirasjonskilde i kunstnerskapet om det som handler om seksualitet, identitet eller keramikk. Han trekker ofte fram tingene som lever i skyggen av det «normale», og formidler dette ufiltrert.   

I 2003 fikk Grayson Perry den prestisjetunge Turner-prisen for kunstnerskapet sitt. Juryens begrunnelse var hans kompromissløse engasjement for individet og tematisering av sosiale samfunnsutfordringer, i kombinasjonen med bruk av tradisjonell keramikk og nyskapende bildefortellinger. Utmerkelsen gis kun til bildekunstnere, og dermed endret Perry status fra å være keramiker til å bli bildekunstner over natten. Han fikk tilgang til de viktigste utstillingsarenaene, private kunstsamlere og medier.  
 

Den ukjente håndverkeren 

I bildekunsten og den dekorative kunstens eldre historie vet man ikke navnet på den som har utført verket. Det er ofte uidentifiserte håndverkere som står bak noen av kunsthistoriens mesterverk. Perry hedret den ukjente håndverkeren i utstillingen «The Unknown Craftsman», 2011 på British Museum, der nesten alle gjenstander i samlingen er utført av en uidentifisert kunstner. Det er i stor grad gjennom deres arbeider vi får tilgang til fortidens kulturer. Utstillingen framhevet håndverkets sentrale plass i kunsten og i menneskets kulturelle historie. Perrys kunstnerskap, og hans valg av medium, dreier seg blant annet om å hente fram sjangre og teknikker som har vært utrendy innafor bildekunsten de senere tiårene, for eksempel trykk, treskjæring, keramikk og bildevev. Sjangre der håndverk og materiale er sentralt for det kunstneriske uttrykket.  

Grayson Perry har med årene blitt en erfaren keramiker og mestrer med sikkerhet håndbyggingen av vasene og forskjellige tidkrevende dekorteknikker, men når det gjelder grafikk, skulptur og tekstil, utfører han ikke håndverksprosessen selv. Han leverer forelegg til verkene og er i dialog med håndverkerne og teknikere som utfører det fysiske verket. Det å lage forlegg som omarbeides av andre håndverksspesialister, er det lange tradisjoner for i kunstens historie. Uavhengig av om han selv utfører selve håndverksprosessen, eller om den gjøres i samarbeid med andre, er møtet mellom håndverket, materialet og den kunstneriske ideen et sentralt moment. Det er en hyllest til tidligere tiders kunstnere, og samtidig en kobling til kunst- og håndverkshistorien. Materialer og teknikker har også en historie å fortelle, og i Perrys verk skaper de en resonans som forsterker budskapet i fortellingene hans.   

The Vanities of Small Differences  

Et godt eksempel på dette er et av Perrys hovedverk, bildeteppeserien «The Vanity of Small Differences» fra 2012. Bildeserien består av seks tepper som Perry har tegnet og fargelagt, såkalte kartonger, et forelegg som en tekniker på veveriet trenger for å utføre arbeidet. I dialog med Perry blir motivet og farger avstemt og lagt inn i et dataprogram som styrer selve veveprosessen. Teppene veves i en såkalt Jacquard-vev, en spesiell teknikk som får fram en tredimensjonal effekt i vevnaden. Teknikken kan spores tilbake til middelalderen, men har sin storhetstid i perioden 1500–1800. Dette var en eksklusiv kunstform som kun de rikeste hadde råd til å utsmykke sine saler med. Tepper vevet i denne teknikken kalles ofte gobelenger, navngitt etter de kjente franske gobelengveveriene i Paris. De framstilte ofte en fortelling fordelt på flere tepper, for eksempel årstidene eller Jesu lidelseshistorie.   

Perrys bildevevserie er en omskrivning av William Hogarths (1697–1764) bildefortelling «A Rake’s Progress», 1732–34. Fortellingen handler om Tom Rakewells tragiske historie. Tom er sønn av en kjøpmann som har gjort det bra. Vi følger ham fra starten av voksenlivet som en privilegert arving, før han ender som fattig på et mentalsykehus. I Perrys omskrivning av historien følger vi Tim Rakewell på en reise oppover i det engelske klassesamfunnet, fra arbeiderklassen, gjennom middelklassen, til overklassen. Her ender også historien tragisk med en dødsulykke i en rød Ferrari.   

I bildeserien har kunstneren også mange referanser til religiøse bildeframstillinger fra kunstens historie. Alt framstilt i Perrys forfriskende og samtidige tegneserieaktige strek. Ved å utføre «The Vanity of Small Differences» som en klassisk bildefortelling på gobelenger med religiøse referanser gir han umiddelbart verket et monumentalt uttrykk og plasserer fortellingen i kontekst av gobelengens prestisjetunge historie. Verket utgjør en sammensatt dialog mellom historien og samtiden. De klassiske bildeteppenes bibelske og mytologiske fortellinger er skjøvet i bakgrunnen til fordel for et sosialt drama fra nåtiden. Ved at en gjenkjennelig og aktuell historie fra samtiden fortelles gjennom monumentale bildetepper, opphøyes vanlige folks dagligliv og får en utvidet betydning. Det er kanskje derfor Grayson Perry har blitt allemannseie i Storbritannia. Det er folkets historie han forteller.  
    

Fortiden inn i samtiden 

Vaser dekorert med bildeframstillinger går langt tilbake i tid, og det materialet vi kjenner best, er greske og romerske vasemalerier, persisk og peruansk keramikk, og kinesisk porselen. Dette er arketyper og motivkretser som har inspirert kunstnere helt fram til i våre dager. Perry står i en lang keramisk tradisjon, og samtidig er han del av en større gruppe samtidige kunstnere som arbeider med bilder på keramikk. Flere av disse spiller, som Perry, på gjenstandshistorien og de tradisjonelle motivkretsene, og bringer fortiden inn i samtiden med dagsaktuelle temaer, uttrykksformer og nytolkninger.[11] Det gir vasen igjen kraft som et refleksjonsobjekt og som et statussymbol, nå som kunstverk.

Selv om vaser historisk sett har vært kostbare praktstykker som kun var tilgjengelig for de få, er de samtidig noe som har vært, og er, i bruk i de fleste hjem. Vasen er en gjenstand som de fleste er fortrolige med, og dermed et velegnet medium for kunstneren til å opprette dialog med betrakteren gjennom. Den skaper ikke avstand, og et publikum som ikke er vant til å forholde seg til kunst, eller å gå på utstilling, møter et objekt som det ikke føles skummelt å nærme seg. Terskelen for å gå inn i verkets tematikk senkes, og kunstnerens budskap når fram til et bredt publikum. Perrys vaser framstår som ufarlige og elegante på avstand, men på nært hold avdekkes ofte provoserende tematikk og bildebruk.  

Hogarths bildefortellinger  

William Hogarth er den framfor noen som definerer den samfunnsengasjerende og kommenterende bildefortellingen. Forholdene i London på begynnelsen av 1700-tallet er noe annerledes enn i de andre storbyene i Europa. England var ikke styrt av et eneveldig monarki, men av et parlament, og det var et større slingringsmonn når det gjaldt ytringsfrihet. Hogarths fortellinger var derfor saftigere i sitt innhold enn det man finner for eksempel i Paris. Bildeframstillingene hans beveger seg ofte i skjæringspunktet mellom satire, karikatur, humor og kunst. Det er gjerne en moralsk undertone i skildringene.   

Hogarth tematiserer de mørke, latterlige og forfengelige sidene av livet i storbyen. Han viser oss fordervelsen og håpløsheten på den ene siden, og hykleriet, makten og ødselheten i den andre enden av samfunnet. Humor og satire skapes blant annet i framstillinger av smak og livsførsel som er knyttet til de forskjellige klassenes identitet. For å formidle historien framstilles motivet med bevegelser og et hendelsesforløp enten i et enkeltbilde eller gjennom en bildeserie.[14]