En ung mann stirrer intenst mot oss. Han befinner seg i et fjellandskap, på kanten av et stup. Ansiktsuttrykket og kroppsspråket er preget av frykt og desperasjon og han tar seg til hodet i en fortvilet gest. Den andre hånden strekker han mot oss, ut i tomrommet, som om han vil ta seg for, men ikke finner noe å gripe tak i. Kunstneren Gustave Courbet har brukt seg selv som modell. Er vi vitne til en personlig bekjennelse om fortvilelse og et urolig sjeleliv? Er dette virkelighet eller et mareritt? 

Courbet malte På kanten av stupet (1844) i en vanskelig periode av livet. Som ung strevde han med indre uro og manglende tro på seg selv og sine egne evner. Han hadde økonomiske problemer og slet med å produsere verk som noen av betydning i det hele tatt kunne tenke seg å stille ut. 

Til venner og familie beskrev han likevel seg selv som enormt ambisiøs. Ambivalensen mellom fasaden og det som rørte seg under overflaten, fulgte han gjennom hele livet. I lys av det, kan bildet tolkes som en billedlig fremstilling av hans egen sinnstilstand på den tiden.

Det personlige aspektet bør likevel ikke overskygge de generelle referansene som bildet også åpner opp for. Særlig i fransk og tysk romantikk var det en tendens til å koble kunstnerisk genialitet til galskap. Bildet kan også forstås som en visualisering av en slik idé om kunstneren som et ensomt geni, ragende over mengden – en tilstand som vekker frykt, ambivalens og desperasjon, men som også gir dypere innsikt.