Tekst av psykolog Peder Kjøs

Hvorfor må vi gjøre det så vanskelig? Hvorfor kan vi ikke bare gå bort til en vi liker og spørre rett fram: Hei, jeg liker deg skikkelig godt, har du lyst til å bli bedre kjent? Hva tror du, kanskje vi kunne bli kjærester?

Men nei, så enkelt er det aldri. Å si rett ut hva du vil er å kle deg naken, på en måte. Du viser fram hva du ønsker deg, hva du har lyst på, hva du trenger, hva du begjærer. Når du viser fram dét, vet andre hvordan de kan ta deg, hvis de vil. De som vet hva som gjør deg glad eller trist, kan såre deg. De kan le av deg. De kan ødelegge for deg. Selv om de er gode og ikke vil deg noe vondt, kan de såre deg likevel. Hva hvis den du spør ikke vil eller kan være med på det du ønsker deg? Hva hvis den du elsker ikke vil ha deg? Så står du der og har vist fram at du ville, og så blir det tydelig at du ikke var den han eller hun ville ha. Så har du blitt avvist. Så er du enda mer alene enn før, for nå har du ikke en gang håpet om at han eller hun kanskje vil.

Sånn er det. Vi er avhengige av hverandre og kommer til hverandre med behovene våre og håper at andre skal ville det vi vil. Men så har de andre sine egne behov og håp, som kanskje, kanskje ikke passer med våre. Vi håper på fellesskap, å bli tatt imot, men risikerer selve verdigheten vår når vi ber om det. Det er derfor det er så vanskelig.

Ikke rart at det er fristende å holde igjen. Tenk så greit hvis du kunne få det du trenger uten å måtte be om det og risikere avvisning. Tenk om det du selv hadde å by på var så fantastisk at ingen kunne si nei til deg. Eller hva hvis du klarte å late som om du ikke trengte noe av andre, men kunne regne med at den andre ville komme til deg? Så kunne den andre være sårbar og du selv den sterke? Det er så mange måter å prøve å unngå å bli sårbar på. Men når vi ikke viser sårbarhet, holder vi veldig mye av oss selv skjult. På den måten kan ikke forholdet til andre bli særlig nært.

Da Max Klinger laget serien Parafraser over funnet av en hanske i 1878 var han en 21 år gammel sønn av en såpekoker i Leipzig i Tyskland. Serien hans ble vist på en utstilling i Berlin Kunstakademi, og ble tatt imot som en sensasjon. Samtidig ble mange opprørt over de skjulte temaene som bildene viste til.

Siden jeg ellers vet så lite om Max Klinger, og fordi bildene hans er så fantasifulle, tar jeg sjansen på å tolke dem slik jeg ser dem, ut fra min bakgrunn som psykolog, selvfølgelig, men også ut fra hvordan jeg vet at det kan oppleves å være ung og engstelig og full av lengsel.

Temasamling: «It's Complicated»