Tekst av Peder Valle, samlingsmedarbeider
Det moderne tuberkulosesykehuset som åpnet i Paimio i Finland i 1932 var omsorgsfullt formgitt, helt ned til minste detalj. Ikke bare selve bygningen, men også møbler og annet fast inventar var tegnet av den unge, men allerede etterspurte arkitekten Alvar Aalto.
Sanatorium kommer fra det latinske verbet ‘sanare’, som betyr «å gjøre sunn».
Et sted for god helse
Sykehuset i Paimio var bygget på disse idéene. Interiøret var enkelt og nøkternt, men hadde sterke farger og var utstyrt med spesialtegnede møbler som skulle understøtte stedets aller fremste funksjon: å tilrettelegge for helbred, sunnhet og god helse. Akkurat som bygningen var inventaret utformet med pasientens velvære i tankene. I de mykt avrundede stolene kunne man lene seg tilbake og virkelig åpne luftveiene. De runde porselensvaskene var utformet for å dempe lyden av det rennenende vannet.
Nyttig arkitektur og design
Tuberkulosesykehuset i Paimio er et tidlig finsk eksempel på funksjonalismen, retningen som virkeliggjorde modernismens idéer om enkelhet og funksjonsbasert utforming. Funksjonalismens formspråk skulle gjenspeile idealene fra vitenskapen og matematikken; design og arkitektur skulle følge klarhetens og rasjonalitetens logikk. Idéen om det formålstjenlige – det nyttige – stod helt sentralt. Modernismens idealer påvirket flere generasjoner med arkitekter og designere.
Allkunstverk, fra tysk Gesamtkunstwerk – idéen om at alle kunstarter skal spille sammen og gå opp i en høyere enhet. Innenfor design og arkitektur omfatter det som regel at alle bestanddeler og detaljer er utformet av samme person, eller over samme lest.
Hvite slott – renhetens palass?
Ornament og forbrytelse
Lignende idéer ble formulert av en av Josef Hoffmanns samtidige, den østerrikske arkitekten Adolf Loos. I 1910 holdt han foredraget «Ornament og forbrytelse» (tysk: Ornament und Verbrechen), hvor han betegnet behovet for dekor som «primitivt». Loos mente at avvisningen av ornamentet var et sentralt kjennetegn ved utviklingen av en moderne formkultur.
Loos’ argument var lett å følge. I alle sammenhenger ble det vanlig å snakke om enkle og udekorerte former som ‘rene’. Likhetstegn ble satt mellom det enkle, det rasjonelle og det sunne – parallellene til moderne smittelære er åpenbare. I 1935 uttaler Thor B. Kielland, direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo, at «[d]en sunde funksjonalisme er vårt løsen. Ikke mere plysj, possement, dreiede knotter, overlessede utskjæringer og halvdøde viftepalmer som samler skitt og støv og skaffer unødig arbeide. Vi krever enkle, greie former […] som er lette å holde rene». Av Kiellands ord blir det tydelig hvordan det estetisk og hygienisk «sunne» for lengst var blitt samme sak.
Formens moral
