De med Staven hvilende paa Skulderen, uden at sætte den imod Jorden til at støtte sig ved, rende paa Skie ned over høye Fiælde og Bakker med en flyvende Hast, saa at Vinden suser for Ørene og Haaret staaer bag i Veyret, ja og, om man legger en Hue eller andet i Veyen for dem, bukke de sig i løbet ned, og tage den op.

Leem, Beskrivelse, s. 57

Opplysning og misjon

1700-tallet var opplysningens og oppslagsverkets århundre. Knud Leems bokverk, med omhyggelige beskrivelser av samenes kultur og levesett, er et direkte produkt av opplysningstidens ånd. Parallelt med et stadig økende ønske om å beskrive verden og spre kunnskap, er 1700-tallet også den illustrerte bokens århundre. Omfattende publikasjoner der teksten er illustrert med bilder var et viktig medium for kunnskapsspredning. Store bokverk som inneholder plansjer, ofte med helsides illustrasjoner, kalles på fagspråket plansjeverk. For å kunne bli trykket i store opplag ble plansjene utført i grafiske teknikker som tresnitt, kobberstikk og etsning. Å få laget plansjer av en eller flere grafikere var veldig dyrt. Likevel ble det investert mye tid og penger i å produsere ambisiøse plansjeverk.

Det trykte ord og bilde var også det viktigste middelet for propaganda og selvpromotering for folk med makt. I kristendommens navn erobret og kolonialiserte europeiske stormakter fremmede land og folkeslag. I Danmark-Norge ble Misjonskollegiet opprettet i 1714. De stod for misjonsvirksomheten i de østindiske koloniene, Grønland og blant samene i Finnmark, Nordland og Trøndelag. Misjonsaktiviteten i nord økte kraftig utover på 1700-tallet. Kollegiet hadde behov for informasjon og propaganda for å legitimere misjonsvirksomheten, og støttet og utga flere bøker.

Danmark-Norge og Misjonskollegiet hadde behov for å markere sin tilstedeværelse i Nord-Norge i opposisjon til svenskene. På oppdrag fra den svenske stat hadde Uppsala-professoren Johannes Schefferus forfattet bokverket Lapponia utgitt i 1673. Det illustrerte bokverket, som samlet kunnskap om samene og deres kultur, ble oversatt til mange språk og svært utbredt både nasjonalt og internasjonalt. I sitt forord posisjonerer Knud Leem Beskrivelse som et motinnlegg eller korreksjon til Lapponia. Han innrømmer at Schefferus riktignok har skrevet mange ting «nøyagtig og sandfærdig», men «i nogle Ting haver feylet». Mens Schefferus’ verk i hovedsak angår det «Svenske Lapmark», er «Finmarkens Lapper», altså den samiske befolkningen på dansk-norsk territorium, lite berørt.

Knud Leem hadde to fordeler sammenlignet med sin svenske forgjenger: han hadde faktisk vært i Finnmark og han snakket samisk. Han hadde arbeidet som misjonsprest i Porsanger og Laksefjord fra 1725 og sogneprest i Alta fra 1728 til 1734. Heller enn å basere seg på annenhånds kilder, har Leem selv observert det han beskriver. Han var genuint nysgjerrig og begeistret for samisk språk og kultur, og ønsket å tilbakevise vrangforestillinger om samene med nøyaktige og edruelige beskrivelser.

Undertiden tildrager det sig, at Missionairen i sin Omvandring om Vinteren paa Fieldet iblandt Lapperne, kommer paa sit Embedes Vegne i en Field-Laps Huus, just paa den Tiid, da hans Rensdyr har afædt al i den Egn voxende Mosse...

Leem, Beskrivelse, s. 536

Illustrasjonene fra utkast til trykk

I tillegg til å skrive hele manuskriptet for hånd, laget Leem tegninger som er utgangspunktet for illustrasjonene i den ferdige boka. Bilder var svært viktige i datidens vitenskap og kunne vise virkeligheten på en bedre måte enn skriftspråket. Tegningene måtte være lette å tolke. Realisme, eller etterligning av virkeligheten, var ikke et mål. I illustrasjonene legges det derfor vekt på klarhet og nøyaktighet.

Å få et verk illustrert var både tidkrevende og kostbart. Bildene skulle overføres til kobberplater, men først måtte en profesjonell kunstner ferdigstille tegninger etter Leems utkast og anvisninger. Tegningene, som ble utført i akvarell, skulle fungere som forlegg, det vil si mønstertegninger, for grafikeren. I et brev fra 1752 klager Leem på utgiftene han har hatt til en tegner som har bodd hos ham i Avaldsnes i mer enn et år med full kost og losji. Antagelig var det hoffmaleren Johannes Rach som var tegneren. Ifølge kunsthistoriker Mathias Danbolt malte Rach kirken i Avaldsnes i 1747, noe som tyder på at han besøkte Leems trakter i det aktuelle tidsrommet. I tillegg utførte Rach en serie på 35 malerier på grunnlag av Leems tegninger sammen med Hans Heinrich Eegberg i 1748–49.

Når forleggstegningene var klare måtte en grafiker hyres for å overføre disse til kobberplater slik at de kunne trykkes i store opplag. Det var kobberstikkeren Odvardt Helmoldt de Lode som fikk oppdraget omkring 1750. Kobberstikk er et tungt og krevende arbeide. Motivet risses inn i en kobberplate med et spisst redskap som kalles stikkel. På de Lodes tid var det blitt mer vanlig med etsning, der man på en friere måte tegner i platen, og deretter etser motivet ned i metallet med syre. Illustrasjonene i Leems plansjeverk er utført som en kombinasjon av kobberstikk og etsning, med en overvekt av etsning.

Utsnitt som viser kombinasjon av kobberstikk og etsning. Det skraverte himmelpartiet med rette og parallelle streker til venstre er kobberstikk, mens etsning der strekene er friere og mer ujevne er brukt for å gjengi en snødekt busk til høyre. Detalj fra Skiløpere i nedoverbakke / Čuoigit vulosluohká.

Den tekniske kvaliteten på trykkene er veldig varierende, noe som ikke helt står i stil med O.H. de Lodes ferdigheter. Riktignok er kun to av platene (nr. 8 og 16) signert O.H. de Lode. Ellers er de fleste platene usignert, med unntak av to (nr. 12 og 13) som er signert av hans eldre bror Gustav de Lode (ca. 1720–1752). De to hadde også en søster, Anna Alexia Constantia de Lode, som var aktiv som grafiker. Samtidig som bokproduksjonen steg, og behovet for illustrasjoner ble større, var det behov for grafikere som kunne arbeide raskt og ikke stilte for store krav økonomisk eller kunstnerisk. Danske grafikere møtte hard konkurranse fra store utenlandske verksteder. For å få oppdrag måtte de sette ned prisen, men for å levere måtte de skru opp tempoet. Familiesamarbeid var antagelig en nødvendighet i dette klimaet.

I tillegg til de 97 plansjene av Lode, inneholder boken også tre etsninger utført av Jonas Haas som viser arter fra Finnmarks fauna. Haas var også kjent som en rimelig grafiker, men sammen med O.H. de Lode har han spilt en stor rolle i dansk bokkunst.

Selv om både Leems manuskript og plansjene var i boks, skulle det ta mange år før bokverket endelig ble utgitt i 1767. Manuskriptet måtte gjennom statlig sensur og redigeres flere ganger. 29 kapitler ble kortet ned til 23. Vitenskapsmannen Johan Ernst Gunnerus kommenterte og utdypet Leems beskrivelser for å styrke den objektive fremstillingen. Som vedlegg i samme utgivelse er Erik Johan Jessens Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion og nok en illustrasjon som gjengir en tradisjonell samisk tromme.

Plansjeverk som dette ble vanligvis solgt uten innbinding. De som kjøpte boken fikk med en instruks for hvordan den skulle bindes inn. Kjøperen valgte gjerne en perm som var tilpasset eget bibliotek. Nasjonalmuseets eksemplar har en påkostet innbinding karakteristisk for en av bokens tidligere eiere, boksamleren Jacob Brønnum Scavenius (1749–1820).

Leem i 2022

Når vi forholder oss til Leems bokverk i dag er det med en bismak av koloniseringens og misjonsvirksomhetens konsekvens. Samene er omtalt med et språk som vi i dag oppfatter som nedsettende og rasistisk. Samtidig står Leems beskrivelser i tekst og bilder igjen som vitner om en annen tid. Hans nøyaktighet, språkkunnskap og direkte møter med det han beskrev, gjør at han fremdeles refereres til av forskere på samisk språk og kultur. Leems store publikasjon var også den første undersøkelsen og beskrivelsen av samisk byggeskikk, og lenge var det også omtrent den eneste.
 
I utstillingen Girjegumpi. Samisk arkitekturbibliotek i Nasjonalmuseet – Arkitektur (15. oktober 2021–6. februar 2022) finner vi Leems illustrasjoner igjen i to tekstilverk laget av Joar Nango i samarbeid med Katarina Spik Skum. Konstruksjonene kalles rákkas og er små innertelt som spennes over soveplassen. Akvareller fra originalmanuskriptet til Leem er trykket på bomull. Deretter har Spik Skum sydd dem sammen med gamle sengeklær, duker og koftestoff til små telt. «På den måten blir disse aller første detaljerte visualiseringene av samisk arkitektur tilbakeført som pragmatiske bruksobjekter og får nytt liv som arkitektur», forteller Nango.

Les mer om utstillingen Girjegumpi. Samisk arkitekturbibliotek her.

I forbindelse med Nasjonalmuseets innkjøp av Leems Beskrivelse har alle de 101 illustrasjonene for første gang blitt gjennomregistrert med norske og samiske titler. Du kan selv søke i og utforske disse her.