Lyshallen
Foto: Iwan Baan

Lyshallen er det store, lysende utstillingsrommet på toppen av det nye Nasjonalmuseet. Her kan du lese om noen av arkitekt Klaus Schuwerks inspirasjonskilder.

Lyshallen: 

  • Lyshallen fyller hele tredjeetasjen i fremre del av bygget.
  • Den er 2.400 kvadratmeter stor, med en lengde på 133 meter og over syv meter under taket.
  • Fasaden er kledd i marmorglass, laget ved å legge et tynt lag marmor mellom to lag glass. Marmorglasset er gjennomskinnelig, men ikke transparent. Det skal lyses opp fra innsiden med justerbart LED-lys.

På toppen av det nye museumsbygget ligger den spektakulære utstillingshallen som har fått navnet Lyshallen. Mens de andre utstillingsarealene er tegnet opp etter klassiske romplaner, representerer Lyshallens åpne og fleksible løsning det moderne ved bygget. På innsiden deles den store hallen kun opp av to trappeløp. Resten av utformingen vil variere med de skiftende utstillingene som skal vises i lokalet. 

Parthenon.
Foto: Steve Swayne, CC BY-SA 3.0.

Arkitekt Klaus Schuwerk kaller Lyshallen en abstrahert fortolkning av det antikke tempelet Parthenon (432 fvt.) Han har sagt at han ønsker at det mentale bildet av Nasjonalmuseet skal være tempelet (Lyshallen) som ligger på toppen av det norske fjellet (skiferdelen av bygget), slik som Parthenon ligger på toppen av Akropolishøyden i Athen.  

– Lyshallen er ikke egentlig en paviljong, siden den inngår i en større bygning, men der den ligger på toppen av skifervolumene kan den nesten fremstå som en enorm, selvstendig glasspaviljong, sier Talette Rørvik Simonsen. Hun er tidligere seniorkurator, nå forsknings- og utviklingsansvarlig, ved Nasjonalmuseet. 

Paviljonger er små bygninger, noen ganger delvis åpne, som ofte er satt opp i forbindelse med en større bygning eller et hageanlegg. De kan for eksempel være lysthus eller musikkpaviljonger. Simonsen forteller at mobile paviljonger har vært bygget helt siden romertiden, men fra nyklassisk tid, rundt 1850, ble det mer utbredt å bygge større, permanente paviljonger. Gjerne for rekreasjon og underholdning, eller som utstillingsrom. Dette var appellerende byggeoppgaver, der arkitektene stod veldig fritt, siden paviljongene som regel ikke skulle fylle så mange praktiske funksjoner som andre typer bygg. 

Foto: Iwan Baan

Modernistisk laboratorium 

– Med modernismen, særlig fra begynnelsen av 1900-tallet, ble paviljonger nærmest systematisk brukt som laboratorium for eksperimenter med nye teknikker og materialer, og ikke minst nye forståelser av rom, sier hun.

Et eksempel fra tidlig på 1940-tallet var da den innflytelsesrike arkitekten Mies van der Rohe foreslo et radikalt romprogram i det urealiserte prosjektet Museum for a Small City. Her la han opp til en ekstrem oppløsning av rommet, uten faste vegginndelinger. Tanken var å oppnå et universelt rom som kunne tilpasses ulike romkonsepter etter behov. For å skape ulike soner, introduserte han skillevegger som frittstående elementer. Disse ga mulighet for opphenging, samtidig som de differensierte rommet og ga det retning.

Den norske arkitekten Sverre Fehn ble også internasjonalt kjent for sine eksperimenterende utstillingspaviljonger, forteller Simonsen. 

Nasjonalmuseet – Arkitektur
Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen.

– Han var veldig opptatt av Mies’ romkonsepter. Fehns paviljong til verdensutstillingen i Brüssel i 1958 ble bygget med store åpne utstillingsarealer med glassvegger og korsformede søyler i pleksiglass. Han eksperimenterte også med å få laget gjennomsiktig betong, uten å lykkes. Hans siste utstillingspaviljong ble utvidelsen av Nasjonalmuseet – Arkitektur på Bankplassen, som også er en glasspaviljong med åpen romløsning. 

Opplyst glass og gjennomskinnelig marmor

Simonsen peker på mange mulige forbilder for Lyshallen. Et av dem, som Schuwerk selv har trukket fram, er Peter Zumthors Kunsthaus Bregenz, som sto ferdig i 1997. Her er fasaden kledd med etsede glassfelt utenpå den bærende strukturen i stål og betong. I likhet med Lyshallen er glasset gjennomskinnelig, men ikke transparent.

Kunsthaus Bregenz, tegnet av arkitekt Peter Zumthor.
Foto: Wikimedia, CC BY-SA 2.0 DE

En av de mest interessante parallellene til Lyshallen er ifølge Simonsen kirken St. Pius i Meggen i Sveits, laget av Franz Füeg i 1966. Fra utsiden ser det lille, kvadratiske bygget ut som en stålkonstruksjon kledd med hvite plater. Men på innsiden viser det seg å være marmorvegger, som gir interiøret en helt spesiell glød, og et lys som skifter gjennom døgnet. 

St. Pius-kirken i Meggen, tegnet av arkitekt Franz Füeg.
Foto: Julia Leijola, CC BY-SA 3.0.

– Med referansen til Parthenon sørger Schuwerk for å knytte strategisk an til den klassiske arven fra antikkens arkitektur. Samtidig er Lyshallen det elementet som klarest setter Schuwerk i forbindelse med den modernistiske paviljongtradisjonen for eksperimentering med materialer og romkonsepter, avslutter Simonsen. 

Artiklene er basert på Talette Rørvik Simonsens foredrag «Lyshallen og det nye Nasjonalmuseet». Foredraget kan ses her

Kilder: 

  • https://snl.no/paviljong 
  • Birgitte Bye, «Berlin – Napoli – Oslo og tilbake igjen… Arkitekten som elsker gjentakelser.» i «Prosjekt nytt Nasjonalmuseum», informasjonsbrosjyre utgitt av Statsbygg.
  • Charles Jencks, The Iconic Building: The Power of Enigma, London: Frances Lincoln, 2005.
  • Gunnar Liestøl og Andrew Morrison, «The power of place and perspective. Sensory media and situated simulations in urban design.» i Adriana de Souza e Silva & Mimi Sheller (red.), Mobility and Locative Media: Mobile Communication in Hybrid Spaces (Changing Mobilities), London/New York: Routledge, 2015. 
  • Joel Robinson, «Introducing Pavilions: Big worlds under little tents.», Open Arts Journal, 2013–2014 ,no. 2.
  • «Juryrapport, Åpen plan- og designkonkurranse, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design», Oslo: Statsbygg, 2010.
  • Klaus Schuwerk i intervju med Talette Rørvik Simonsen, 22.01.2020. 
  • Victoria Newhouse, Towards a new Museum, utvidet utgave, New York: Monacelli Press, 2006.