Tekst av Ingvild Krogvig, kurator samling og utstilling
Nakne lyspærer kaster et grelt lys over det første rommet: en brunmalt korridor der gamle møbler og annet skrot står stablet langs veggene.
Først når man trer inn i det andre rommet, innser man at man har forvillet seg inn i noe som minner om en kombinert leilighet og et museum. Rommet er fylt av hyller, skap og montre fulle av ubrukelige ting. En ødelagt brille, en inntørket skistøvel og et lokk fra et glass med sylteagurker er blant de over tre hundre gjenstandene som stilles ut med en systematikk og verdighet som ellers bare tilkommer verdifulle museumsgjenstander.
Det prosaiske og tragiske
Regimekritikk
Mokskvakonseptualismens far
Karrieren skyter fart
Hvem var Søppelmannen, verkets mystiske beboer?
Svaret finnes inne i installasjonen. Vandrer man bort til hyllen over den grå brisken i det mellomste rommet, støter man på en pappfolder med pålimt tekst. Her kan man lese om Søppelmannens liv, og hvordan det hemmelige museet hans ble oppdaget, alt ført i penn av en nabo:
«Han levde helt alene (..) tilbragte all sin tid i rommet sitt. Hva han gjorde på rommet, var det ingen av beboerne i den overfylte fellesleiligheten som visste.» Men en dag skjedde noe uventet: Tre menn i oljeflekkede klær med store skiftenøkler i nevene ringte på døren i fellesleiligheten. De forlangte å bli vist til vannmåleren som skulle befinne seg i Søppelmannens rom.
Siden døren var låst, bestemte de seg for å bryte opp den opp, men hverken Søppelmannen eller vannmåleren var å finne i leiligheten. I stedet oppdaget de dette underlige museet dedikert til søppel. «Tingene var over alt», skriver naboen: «De hang fra taket, sto langs veggene og ved døren i hele gangen. Slik minnet leiligheten om en mystisk hule, full av stalaktitter og stalagmitter.»
Søppel – substansen av det sovjetiske livet
For Kabakov var søppel «substansen av det sovjetiske livet». Det var over alt: i bakgårder, ganger, på loft og i gater. Ved å invitere den vestlige museumsgjengeren inn i kommunalkaens trangboddhet, ble han eller hun transportert rett inn i den russiske hverdagen. Kontrasten til den sosialistiske realismen, den idealiserende kunstretning som myndighetene hadde dyrket fra tidlig i 1930-årene, kunne ikke ha vært større. Der den sosialistiske realismen bød på bilder av rødkinnede bønder og arbeidere som struttende av lykke høstet korn og bygde fabrikker, løftet Kabakov fram Sovjets loslitte og dysfunksjonelle sider.
Glasnost
Sovjetstatens fremste samtidsarkeolog
En verden som er forbi
Ilya Kabakov f. 1933, Sovjetunionen, d. 2023, New York, USA. Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe). Installasjon 1988-1995.
Materiale og teknikk: innredet rom med møbler, montre, plansjer, funnede objekter, dokumenter, tegninger, tekster, møbler og collage.
Innkjøpt av Museet for samtidskunst i 1994 og plassert der permanent fra 1995. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseet.